Tur til Shostka - Ukraina

Her kan du lese og skrive om ulike erfaringer med sjåføryrket, enten det dreier seg om distribusjonskjøring eller langtransport.

Moderatorer: Stig-Arne, Lysmester`n, jvsandem, DeLutte, MOOY, topline164

Tur til Shostka - Ukraina

Innlegg DeLutte » Søn Des 02, 2007 11:29

Tur til Shostka i Ukraina - november 2005.


Turen ble arrangert av THK, en stiftelse fra Rogaland som har drevet på med hjelpearbeid i ti år nå.
De kjører ca 20 turer i året til Ukraina og Hviterussland og har nå kjøpt egen bil, en 99 modell Volvo FH 12, med en treakslet skaptralle. All kjøring blir gjort av frivillige på dugnad og siden jeg hadde en ferieuke igjen, så passet det bra.

Fredag den 4/11 skulle jeg først på arbeid, så klokken ble halv seks før man kunne starte opp bilen og legge kursen østover. Lasten bestod av 1200 søppelsekker med klær som tilsammen veide 14 tonn. Litt over to kjørte jeg inn i hovedstaden og var da såpass trøtt at en døgnhvil ble innvilget.
Parkerte på kaia i nærheten av operaen, som forøvrig må være tidenes misbruk av skattebetalernes penger.

KL ti lørdags morgen (5/11) stod man morgenfrisk opp og rullet nedover mot Svinesund. Her skulle tralla plomberes før man endelig forlot gamlelandet.
Dette ble gjort og plombenummeret behørig påført dokumentene. Så var det å fortsette nedover E-6en forbi Gøteborg, før man dreide østover mot Karlskrona.
KL 19.00 parkerte man på kaien, der fergen fra Gedynia skulle legge til.
Hele kaien var fylt opp med polske lastebiler, så det er tydelig at konkurransen fra de nye EU-landene merkes svært godt for de stakkars svenske utenlandssjåførene. Dette inntrykket ble bare forsterket da jeg kom inn på Stena Lines kontor for å sjekke inn. Der satt det 40 polske sjåfører og så på polsk TV.
Stena Baltica skulle seile KL 21, så det ble tid til litt avslapping i bilen.

Da det ble tid for å kjøre ombord, viste det seg at 97% av bilene var polske.
De øvrige tre prosentene var meg og en svensk tankbil.
Fikk en flott lugar og etter et besøk på toalettet holdt jeg på å knekke sammen av latter. Over hele dolokket var det et svært klistremerke som viste at det ikke var lov å skylle ned ølbokser og ølflasker i toalettet :-)
Neste prosjekt var å finne seg en middag. Selvsagt var hele mannskapet polsk og menyene likeså. Alle sjåførene har matkuponger inkludert i billetten, så det var bare å finne en passende restaurant. Det viste seg at de hadde laget en egen cafe med buffet for sjåførene, men den ble snart forkastet. Jeg foretrekker nemlig å vite hva jeg spiser.
Tilslutt fant jeg en annen cafe, der man kunne få hamburgere og pommes frites og etter litt forhandlinger, så godtok de matkupongen min som betaling.

Det var i det hele ikke så mye å ta seg til på den båten.
Casinoet var stengt og det var laber stemming i diskoteket. Der satt det folk og så på polsk TV.
Sjekket opp tax-free´en og det var ikke heller mer enn det måtte være. Endte opp med litt godteri, samt et brett med fanta. Så man kunne igrunnen bare ta kvelden etterpå.
Fergen skulle være i land halv åtte søndag morgen, (6/11), men først var det tid for en solid frokost.
På ny ble trucker-restauranten inspisert, og nå så det hele bedre ut.
Ferske rundstykker, småpølser, egg og bacon og diverse pålegg.
Men også her hadde man plassert en 42 tommers flatskjem på veggen, slik at man fikk frokosten forstyrret av en polsk såpeopera. En dramatisk fødsel er ikke akkurat det jeg foretrekker å ha i bakgrunnen når jeg spiser.

Presis på tiden la ferga til kai og etter passkontrollen måtte man finne en speditør som solgte polsk veiskatt.

Det var lettere sagt enn gjort på en søndagsmorgen, men tilslutt fikk man betalt 200 KR for å få lov til å oppholde seg på de polske motorveier i neste uke. Turen gjennom Polen hadde jeg beregnet til 65 mil.
Først ned til Gdansk, så drøye 30 mil til Warszawa og tilslutt ca 26-27 mil ned til Dorohusk, som grensa het.
Skiltingen i Polen har alltid vært talentløs og den var tydeligvis ikke blitt bedre siden sist jeg var der.

Fulgte skiltene til Gdansk, men plutselig forsvant de og andre skilt kom frem. I det jeg seriøst vurderte en U-sving, så dukket de plutselig opp igjen. I Gdansk fant jeg frem til motorveien som jeg skulle følge til Warszawa, så da gikk det greit.

Statoil har bygd opp en del stasjoner i Polen og ca 18 mil før Warszawa kom jeg til en slik en.
Som seg hør og bør var standarden her litt høyere enn hos de øvrige stasjonene i landet, så 600 liter diesel fant veien inn på tanken. Skikkelige pølser hadde de også.
Warszawa er et kapittel for seg. Det går motorvei tvers gjennom byen, men i sentrumskjernen er den stengt for store lastebiler. Slik er det også i de større vestlige byene, men der har man tross alt motorvei-ringer rundt byen som vi kan kjøre på. Noe slikt fantes ikke her, og jeg så meg dermed nødt til å kjøre rundt hele byen i østlig retning, på veier av blandet kvalitet. Senere fant man ut at det nok var den ruten alle de andre trailersjåførene også brukte, siden det stod flere lettkledde damer i veikanten og vinket ivrig :-)

Forøvrig må Warszawa være Europas nyeste hovedstad. En finner kun noen få bygninger som er eldre enn 60 år, siden nesten 90% av byen lå totalt i ruiner etter andre verdenskrig.

Det bar etterhvert videre inn på en ny motorvei i sørøstlig retning nedover mot grensen.
Passerte Lublin på ettermiddagen og lå dermed bra an.
Ville dermed ankomme grensen i syvtiden og satset optimistisk på å få gjort unna alt i løpet av 3-4 timer, slik at det kunne bli en god natts søvn, før morgendagens lange etappe inn i Ukraina.
Køen av lastebiler foran grensen var lang, den begynte ca 6 kilometer før grenseområdet og det betyr vel ca 280 trailere. Når en da vet at de slipper inn en bil sånn cirka hvert 5 minutt, med unntak av pauser og vaktskifter, så betyr det en ventetid på litt over 1 døgn for den stakkaren som stod helt bakerst.
Dette er heller ikke spesielt mye. De køene kan lett bli over en mil og da må man gjerne vente i to dager.

Øst Europa har nemlig aldri fått til dette med grenser, og det har fått EU til å forlange av sine nye medlemsland at køene ikke skal overstige 5 timer.
Det har derfor blitt mye bedre i det siste, men Ukraina er ikke med i noe EU, så Polakkene kan derfor ikke sende inn flere biler enn det Ukrainerne etterhvert makter å få unna.

Alt dette bekymret meg imidlertid svært lite. Når man kjører hjelpesendinger, så trenger man nemlig ikke stå i den køen. For sikkerthets skyld klistret jeg opp et hvitt ark med et rødt kors i frontruta, slik at de fortvilte stakkarene i køen ikke skulle begynne å kaste stein etter bilen, da jeg kom kjørende

Vel fremme ved hovedporten kom det en sint vakt løpende, men de magiske ordene "humanitarka" gjorde at porten straks ble åpnet på vid vegg og man var inne på den polske siden av grensen.
Her var det vel drøyt 150 biler som holdt på og jeg så faktisk ikke en eneste bil fra vest Europa.
Kun polakker, russere, ukrainere, hviterussere og folk fra fjerne land enda lengre øst.
Fant fort ut at opplegget på grensen var omtrent det samme som det de bruker når man skal inn i Tsjekkia, Ungarn og alle de andre Øst Europeiske landene jeg har kjørt til.

Du får et ark av portvakten, med 10 ruter på og så skal man rundt og sanke stempel.
Når man har fått stempel i hver eneste rute, så kan man kjøre til portvakten i den andre enden.
Er han fornøyd, så slipper han deg ut i ingenmannsland, så man kan trille bort til det landet man skal inn i.
Dette opplegget minner meg alltid om et orienteringsløp, der man skal finne masse poster, men der slipper man i det minste å stå i kø når man har funnet posten.
Det må man så absolutt gjøre her, da man ikke er fritatt for køene inne på selve grenseområdet.

Jeg gikk optimistisk til verks og oppsøkte det ene kontoret etter det andre.
Portvakten stemplet rute 1 i det jeg kjørte inn og i passkontrollen fikk man stempel nr 2. Vognkortene ble behørig kontrollert på et annet kontor, noe som gav et nytt stempel. Videre skulle man innom et tredje kontor for å vise at man hadde betalt polsk veiskatt, så der kom stempel nr 4. Selve tollklareringen ut av EU og avslutningen av T-papiret resulterte i tre nye stempel, men de måtte man selvsagt få på tre nye forskjellige kontorer. Stempel nr 8 fikk man på noe de kalte for et økologisk kontor, der man måtte dokumentere at bilen ikke forurenset mer enn nødvendig. Det der var forøvrig en vits. Det lå en sur lukt av brent tre over hele grenseområdet så lenge jeg var der, og ikke fant jeg ut hvor den kom fra.
Bilen skulle så veies, så de fikk se at den ikke veide over 40 tonn. Det gikk greit og stempel nr 9 ble påført.
Så da trillet jeg bortover til porten i motsatt ende, leverte arket til Pjotr som smalt på stempel nr 10 og åpnet porten. Hele opplegget tok tre timer og jeg ante nå at det kom til å bli lite søvn i natt.

Ingenmanns land varte i ca 1000 meter og her var det også litt kø.
Men den gikk unna med bra fart og snart var man fremme hos den Ukrainske portvakten og fikk et nytt ark.
Etter å ha kikket på det arket, forstod jeg at dette ville ta tid. Svært lang tid !
Alt stod nemlig skrevet med de forbaskede uleselige kyrilliske bokstavene og her kunne en neppe forvente at folk kunne litt tysk og engelsk, slik polakkene gjerne kan.
Man skulle dermed vandre rundt på grenseområdet med et skjema som man ikke kunne lese og snakke med folk som ikke forstår et skvatt av det du sier.
Fant etterhvert ut av det meste og det var samme prosess med veiing, passkontroll, o.s.v. , o.s.v.
Til og med veiskatt måtte man betale, noe som er direkte tragisk med tanke på de veiene det landet tilbyr.

Men de er nok snare med å ta etter vestlige skikker.
Måtte dermed innom en bank og stå i kø, slik at jeg fikk vekslet til meg noen Ukrainske gryvna.
Nye tollpapirer måtte jeg også få laget, ettersom de gamle T-papirene ble avsluttet da jeg kjørte ut av EU på polsk side. Det nektet speditøren å gjøre før jeg hadde betalt og dermed måtte jeg tilbake til køen i den hersens banken for å betale inn et beløp på 80 KR på deres konto.
Når Svetlana fikk kvitteringen i hånden var hun velvilligheten selv og startet straks på jobben.
Inne på det største tollkontoret var det en bar, der de solgte brus, øl og brennevin, samt litt snacks. Noe slikt får man nok aldri se på Svinesund :-)
Satte meg der og betraktet det hele. Det var stor forskjell på grensene. Polakkene har fått støtte av EU til en ny og flott grensestasjon, siden de nå er blitt EU´s yttergrense.
Mens Ukrainerne holdt derimot til i mange gamle og nedslitte kontorbygninger.

Tilslutt hadde jeg fått stempel i alle rutene utenom den siste som ville bli stemplet av portvakten når jeg kjørte ut, og da kunne jeg omsider krype til køys.
Det var 30-40 andre biler som også tok natten der inne på den store parkeringsplassen.
Klokken var nå over tre på natta, så det hele var i ferd med å gå ad undas..
Men det ble nesten 5 timers søvn før man morgentrøtt trillet bort til portvakten og fikk slippe inn i det som en gang var en del av gamle Sovjetunionen. Kalenderen viste nå mandag 7 November.

De veiene var et kapittel for seg. Selv om det var motorvei av og til, så passet det best å ha cruisekontrollen på 70-75 km´t, slik at ikke hele bilen ristet i stykker. Men senere kom det seg litt og jeg kunne av og til holde 80-85 km´t.
Det var mye spennende å se både på og langs veien.
Folk kjørte med hest og vogn midt på motorveien og flere jaget endog flokker med kyr langs veikanten. Senere spurte jeg om årsaken til det der og fikk da forklart at når de hadde en slik flott vei, så måtte selvsagt alle som ville få bruke den. Flere stod langs motorveien og prøvde å selge ting eller mat. Det gikk forholdsvis greit unna, og tidlig på ettermiddagen nærmet jeg meg Kiev.
Ville absolutt prøve å komme gjennom byen mens det ennå var lyst, da dette er en by med 3 millioner innbyggere og stor trafikk. Studerte kartet og her skulle det være en fin motorvei tvers gjennom hele byen. Bestemte meg for å følge denne et stykke og da jeg ikke så noen "lastebil forbudt" skilt, så lot jeg det stå til.

Men midt i byen sluttet hele motorveien. Pokker ta Ukrainske kart !
Jeg hadde ikke stått lenge der, før to Ladaer med blålys kom ulende til og parkerte ved siden av. Den ene politimannen snakket litt tysk og jeg fikk forklart at jeg skulle videre østover og trengte dermed å finne en av de to store broene som gikk over elva og frem til motorveien i østlig retning. Avslutningsvis ba jeg ham ringe etter en taxi.
Ivan virket ikke så interessert i dette, så jeg tok hintet og spurte om ikke han kunne være taxi.
Da lyste fjeset opp i et stort smil og han ba meg følge etter.
Så det ble et følge som det sto respekt av. Først kom Ivan i Lada nr 1 med blålys, etterfulgt av Vatland i Volvo FH 12 med blinkende orange lys og tilslutt fulgte Sergei i Lada nr 2, også han med blålysene på :-)
I større kryss sto det politibetjenter og dirrigerte trafikken, og disse stoppet all annen trafikk da vi kom kjørende.

Etter et kvarter fikk vi broa i sikte og politibilene stoppet.
De fikk en 10 Euro seddel hver og var svært så takknemlige. Aldri før har jeg fått mer valuta for 170 KR.

Så da la jeg Kiev trygt bak meg og dundret videre i østlig retning.
Når var det helt slutt på å se polske lastebiler, samt biler fra de baltiske landene.
Det fantes kun gamle russiske biler, samt 1 norsk på veien. Senere fikk jeg vite at polakkene kjørte kun til Kiev, og aldri lenger østover. Pingler, med andre ord :D

Etter en stund dreide jeg nord-østover og fulgte hovedveien oppover mot Moskva.
Det var nå blitt mørkt og det bød på ytterlige problemer.
Ukrainske biler tar det ikke så nøye med baklys, så flere av av dem oppdaget man ikke før de var like foran. Været hadde nemlig slått om til en sterk tåke i tillegg, så farten måtte settes ytterligere ned. Og de forbaskede hestene var man også ute og kjørte med etter mørkets frembrudd, gjerne med en eldgammel tralle på slep.
Disse var heller ikke lette å få øye på, totalt mørklagte som de var.

De Ukrainske lastebilene som kun kjørte innenlands, samt i Russland og Hviterussland, hadde ikke fartsskriver innstallert. Ergo var det ingenting i disse landene som het kjøre og hviletid, og alle kunne dermed kjøre 24 timer i strekk, 7 dager i uken om man orket. De reglene må vel være alle befraktere og speditørers drøm :-)

Og ved en politikontroll sjekket man kun lastens papirer og bilens vognkort. Det var det hele.
Skjønt de Ukrainske bilene som kjørte til Polen og andre EU-land hadde selvsagt fått montert inn skriver.

Tilslutt fant jeg omsider skiltet til Shostka. Det var nesten 4 mil fra hovedveien og inn til byen, noe som foregikk på en av de verste grusveiene jeg har kjørt på.
Den var så ujevn og full av hull at 30 - 40 km´t var en passelig fart. Det tok nesten en time og rundt midnatt var jeg omsider fremme etter en dagsetappe på 85 mil fra grensen og videre østover i landet.

I utkanten av byen ble jeg møtt av en ung jente i midten av tyveårene. Hun het Lena og representerte den lokale kirken. Hun hadde gått på universitetet i Kiev og snakket bra engelsk.
Lena viste meg veien til en bevoktet terminal, der bilen skulle stå for natten. Videre fortalte hun at de hadde leid et rom til meg på byens beste ( og sikkert eneste) hotell.
Jeg var ikke så lysten på det der, siden jeg hadde mat og alt jeg trengte i bilen, men hun så litt skuffet ut, så jeg takket dermed ja.
Vi tok taxi til hotellet og det så faktisk ganske bra ut. .
Sengene var iallefall flotte. Dusj fantes det også og jeg ba Lena bestille en snitzel til meg før hun reiste.

Hoppet inn i dusjen og skrudde varmtvannet på full guffe. Hadde dermed et visst håp om å få ut sånn noenlunde lunket vann. Men det var jammen iskaldt så det holdt.
Man tager hva man haver, tenkte Vatland og dusjet videre. Men etter ett minutt, så var det heller ikke mer kaldt vann igjen :sad:

Full av såpe og med en knusktørr dusj var gode råd dyre, men heldigvis så var det både varmt og kaldt vann i den lille vasken ved siden av.
Snitzelen med potetmos ankom rommet etterpå og den smakte bra, før man hoppet til køys.

Våknet kl 9 tirsdag morgen, (08/11) og ble hentet av Lena, slik at vi kunne reise sammen opp til det lokale tollkontoret for å fortolle lasset. Hun ankom nok en gang i taxi og forklarte at hennes egen bil var i stykker, men det var så billig med taxi at hun nok ikke kom til å reparere den riktig ennå.
At taxisjåførene dumper prisene er forståelig, så lenge den vanlige Ukrainer normalt ikke har råd til den slags luksus.
Jeg gav tegn til sjåføren at vi skulle legge bagen min i bagasjerommet, men det var "problema, problema".

Han åpnet og nesten hele bagasjerommet var fullt av gassflasker.
Lena forklarte at mange av bilene her gikk på propan og det gjaldt også denne. Nesten alle bussene hadde 10-12 gassflasker liggende oppå taket og flere av de gamle lastebilene hadde også gassflasker liggende bak styrehuset. De røykte også deretter.

Vi fant lastebilen og kjørte til tollkontoret. Her oppstod det et problem, da tollerne trodde at lasten veide mer enn 14 tonn. De forlangte å få vognkortet, for å få vite hva bilen og tralla veide tomme. Det forstod de ikke bæret av, siden norske vognkort for lastebil inneholder mange tall angående egenvekt og tillatt vekt på hver aksling, o.s.v. , o.s.v.
Det endte med at jeg måtte tegne hele bilen på et ark og så gå igjennom tall for tall med dem.
Da jeg kom til trekkvognens egenvekt, så står det jo like bak dette tallet, + 75 kg, som jo er førerens vekt, som etterpå blir lagt til. Dette lurte han fælt på og jeg pekte på meg selv og forklarte at det var meg. Men etter å ha kastet et blikk på Vatland, så kom det et høylydt og bestemt NJET fra Ivan Tollbetjent.
Lena måtte forklare at 75 kg for fører var standard i alle norske vognkort, så dermed betydde det lite at Vatland lå noen hakk over dette.

Videre fikk hun omsider tufsen til å forstå at bilen veide 15 tonn tom og med en last på 14 tonn, så ble det 29 tonn totalt.
Men Ivan hadde nå mistet troen for alvor på dette prosjektet, så han ville ha hele bilen kontrollveid.
Jeg så på Lena at hun ble redd og hun forklarte meg at dette pleide de ikke å gjøre.
Vi skulle dermed kjøre til vekta, noe som var lettere sagt enn gjort.
Noen vekt hadde selvsagt ikke tollvesenet, men det skulle finnes en vekt på en nedlagt kjemikaliefabrikk et stykke derfra.
Denne gamle fabrikken var falleferdig så det holdt. Produksjonen der hadde blitt nedlagt ved Sovjetunionens fall for 15 år siden og en hadde dermed ikke gjort noe som helst der i løpet av de siste årene.

Med russernes holdning til vedlikehold, så var den sikkert ikke så mye bedre å se til da den var i drift heller.
Det eneste som var i tipp topp stand var statuen av kamerat Stalin eller Lenin ved inngangen.

Men de stakkars russerne har jammen hatt sitt å stri med gjennom tidene.
Først var landet for stort til å bli forvaltet effektivt, deretter ble det overtatt av de håpløse inkompetente Romanovene og da de ikke klarte å kue folket, så lempet de nasjonen rett inn i første verdenskrig, der tapene ble så store at Lenin klarte å overta makten.
Han satte inn et politisk regime som nødvendigvis måtte renne seg selv i senk, hvorpå det stakkars landet ble overlevert til den største psykopaten siden Caligula, nemlig Josef Stalin.
Alt dette satt jeg og tenkte på, mens vi kjørte rundt i gangfart inne på det enorme området og lette etter den hersens vekta. Tolleren ante nemlig ikke hvor den var.

Til slutt fant vi en stor garasje der vekten lå og jeg trillet bilen forsiktig oppå.
Den viste 30 tonn og det forlangte tolleren straks en forklaring på, så lenge den ikke skulle veie mer enn 29 tonn totalt etter papirene.
Lena så nå svært redd ut og jeg synes synd på jentungen.

Pokker ta idiotiske tollere som ikke er ute etter annet enn å lage problemer for folk som kommer med nødhjelp til dem.
En plan slo ned i mitt hode og jeg beordret tolleren til å følge med. Jeg viste ham de 7 kjettingene som hang på bil og henger. Videre fikk han se surrestropper og stokker som man av og til bruker til å legge lasten på. Verktøykasser og reservehjul ble også behørig vist frem. Til slutt dunket jeg i dieseltanken for å vise at den inneholdt en del diesel.

Alt dette veier tilsammen ett tonn, sa jeg og det er ikke med i vognkortets egenvekt. Den vekten som står der, omhandler bilen slik den fremstår som ny. Jeg ba Lena om å oversette og hun lyste opp mens hun snakket.
Tolleren godtok dette og vi var ferdige.

Dermed kunne vi kjøre til en terminal for å losse, men tolleren forlangte å få være med.
Jeg har vært innom noen hundre terminaler i mitt liv, men den der slo alle rekorder.
Det fantes ikke en eneste gaffeltruck, ikke en jekketralle og heller ingen paller var å se.
Når en av de små russiske/ukrainske bilene kom inn for å laste/losse, så stilte 15-20 mann seg opp på en lang rekke som begynte inne på bilen og så lempet de kartongene videre fra mann til mann.
Folkerekken endte der hvor kartongene skulle stables opp inne på lageret.
Følgelig kunne ikke noen av bilene ha tyngre gods enn at det kunne bæres av bilen.
Men det aller meste kom i kartonger.
Disse bilene var små og plassen deretter, så det bød på litt problemer for meg å få rygget en doning på 17 meter inn til rampen, men det gikk. Det jobbet over 100 mennesker på den terminalen, så de klarte dermed å betjene 5-6 biler om gangen, noe vi klarer med 5 mann hjemme :-)
Lena sa at de tjente rundt 10 KR timen og det var attpåtil bra betalt, siden det å lempe kartonger hele dagen var en hard jobb.
Kirken leide to avlåste rom på denne terminalen. Skjønt det viste seg å være to gamle jernbanevogner.

Karene stilte seg opp på en rekke og begynte å lempe en og en sekk av bilen, under myndig oppsyn av tolleren. Jeg tok meg heller en spasertur og tok bilder av alt det merkelige som fantes på og rundt terminalen.
Da jeg kom tilbake spurte Lena om jeg kunne finne en kniv. Det viste seg nemlig at noen hadde brukt en eske til å pakke klærne oppi, i stedet for en søppelsekk.
Denne hadde tolleren satt til side for inspeksjon. Jeg fant en kniv til ham, men da tosken gjorde mine til å ville spjære hele esken for å sjekke innholdet, og dermed ødelegge klærne, fant jeg ut at nok var nok, når det gjaldt denne tullingen.
Han fikk klar beskjed på en blanding av russisk/tysk/engelsk og en sint Jærbu er ikke å spøke med, så han gav meg kniven straks tilbake. Jeg åpnet esken på normalt vis, slik at han kunne se klærne, for så å lukke den igjen.

Til slutt var vi ferdige og Lena sa at bilen bare kunne stå her, da vi nå skulle ut å spise middag, sammen med et par andre fra menigheten.

Restauranten var mongolsk og virkelig bra. Her hadde de scnitzel og potetmos, med en herlig eplejuice :-)
Da måltidet var over, la vi turen innom et av barnehjemmene som menigheten driver.
Her var det mange foreldreløse barn, samt barn som var forlatt på gaten av alkoholikere.
Det hendte at barna selv kom gående til barnehjemmet, eller ble fulgt av andre barn fra kloakkrørene der de bodde. Shostka hadde rundt 90 000 innbyggere, så det var mye nød å gripe fatt i.

Jeg fikk vite at 6% av de voksne innbyggerne var sprøytenarkomane og litt rask hoderegning fortalte meg at det blir rundt 4000 personer ! !
Dette skulle en tro ville skape mye kriminalitet, men mafiaen fremstilte nå syntetisk heroin, siden ingen hadde råd til å kjøpe orginal vare til markedspris.

En brukerdose kostet dermed 3 kroner, og det fikset de fleste..

Mange søkte også trøst i vodkaflasken og den simpleste russiske utgaven lå på 8 kroner flasken.
Dette har vært en bevisst politikk fra myndighetenes side i mangfoldige år. La folket få brød og vodka, så klager de ikke.

De hadde ikke plass til så mange barn på dette barnehjemmet, så de reiste mye rundt til de fattige og delte ut klær og mat til barna som hadde det vondt.
Slikt gjør inntrykk og bestyreren der fikk en bunke med dollarsedler som hun skulle bruke til julepresanger til ungene.
Lena fortalte at de hadde nettopp startet et lite barnehjem til, for psykisk utviklingshemmede barn, eller mongoloide, om man vil.
Disse har man aldri brydd seg om i Sovjetunionen og de har blitt stuet vekk for å dø !
Hun beklaget at det lå et stykke unna, så vi kunne ikke besøke det.
Det gjorde ikke så mye, siden jeg selv hadde en psykisk utviklingshemmet bror som var meget nært knyttet til meg. Det møtet kunne dermed fort blitt for sterkt.
Så jeg gav henne en bunke med Eurosedler til å glede også disse barna med.
Var dermed pengelens, men jeg hadde tross alt noen Euro liggende i bilen, og de får holde til man er tilbake i Polen og kan bruke Visakortet.

Vi satte så kursen tilbake mot bilen. På veien passerte vi en stor fabrikk, der alt så svært velholdt ut. Jeg fikk vite at den fabrikken hadde eksistert helt siden Peter den Stores tid, da diverse kanoner og lignende våpen visstnok ble laget her. Senere ble det en rendyrket våpenfabrikk. Etter Sovjetunionens fall, ble det nå produsert fyrverkeri, samt diverse former for ammunisjon.

Lena sa at jeg kunne stå på terminalen til tidlig neste morgen, hvis jeg ville.
Men det fristet mer å starte med en gang. Jeg hadde observert en liten bensinstasjon omtrent der hvor jeg tok av fra hovedveien og der stod det noen lastebiler parkert for natten. Hele stedet var dessuten innegjerdet.
Det ville nemlig ta minst en time å tilbakelegge de 4 milene på den dårlige grusveien og det hadde vært fint å fått gjort unna den etappen nå i kveld.
Hun var enig i det og vi tok avskjed.

Da jeg kom frem til bensinstasjonen om kvelden, så stod det noen russiske lastebiler der fra før.
Stasjonsvakten kom og fikk forklart at for meg, så kostet det 1 dollar å parkere her for natten.
Jeg sa jeg trengte diesel, og da ble det plutselig gratis. Han hadde to pumper, en for diesel og en for 76 oktan.
Han måtte i tillegg ha betaling på forskudd, så jeg fant fram 1800 gryvna og gav ham.
Så gikk han inn og startet pumpen. Da telleverket hadde kommet til 1800, så stoppet hele maskineriet :-)
Akkurat som den gamle seddelautomaten på Undheim Handelslag :D
Dieselprisen var 3,60 gryvna pr liter, noe som tilsvarer 4,70 norske KR.
Jeg rygget tilbake og parkerte. Sjekket kartet og fant ut at dersom jeg hadde kjørt 5 mil lengre mot nord, så hadde jeg kommet inn i Russland og hadde da vært like sør av Moskva.
På nytt kom stasjonsvakten, banket på døren og gav tegn til at jeg måtte følge med.
Jeg fulgte etter ham inn i en falleferdig brakke.
Der stod det en gammel ovn fra kamerat Lenins tid og oppå den putret en skitten suppegryte som kona rørte i. Han fikk forklart at for 1 dollar, så skulle jeg få så mye suppe jeg orket.
Jeg kastet et blikk i gryten og avslo høflig.

Vel tilbake i bilen sovnet jeg straks. Våknet i totiden med en brennede trang til et toalettbesøk. Hoppet ut av bilen med en dassrull i lomma og gikk mot toalettet som vakten hadde pekt på kvelden før. Det var kort og godt en gammel bunker fra krigen, i allefall så det slik ut.
Gikk inn og holdt på å svime av. I gangen var det riktig nok noe som lignet fliser på gulvet, men over halvparten var sprukket og borte vekk.
Det kan umulig ha blitt vasket der inne på de siste 10 årene, da veggene var fulle av møkk, spindelvev og annet faenskap. I det ene hjørnet skulle toalettet tydeligvis ha stått, men det var nok aldri blitt montert.
I stedet hadde man slått et hull i betonggulvet med en slegge. Oppi dette hullet skulle man så treffe, noe opptil flere hadde mislykkes med. Noe dasspapir fantes ikke.
Det luktet så jævlig der inne at man kan ikke beskrive det. Jeg hadde før overnattet i gjødselkjelleren hjemme.
Dermed ble det en retrett i en viss fart og kursen ble satt videre ut i skogen, når det gjaldt det toalettbesøket.

Det ble onsdag (9/11) og jeg stod opp KL 06.00 for dermed å sette kursen sørover mot Kiev.
Denne gang la jeg veien sør om byen og det gikk greit.
Tok en litt mer nordlig rute via Korosten mot grensen denne gang og passerte bl.a like sør for Tsjernobyl.

Vurderte å kjøre innom de døde byene, men den veien var midlertidig stengt av en eller annen grunn.
All bebyggelse i en omkrets på 7 mil fra atomkraftverket ble nemlig fraflyttet en stund etter ulykken. Det bor fortsatt enkelte mennesker i byene der, men noe vanlig samfunn og infrastruktur finnes ikke lenger.
Lena fortalte endel om denne tragedien og det er mye som ikke har kommet ut i vestlige medier.
Mer enn 170.000 barn under 7 år ble utsatt for så store doser radioaktivitet at de var garantert å få kreft i skjoldbrusk-kjertelen. Barn ble - og blir – født med psykiske og fysiske handicap.

26. april 2006 er det 20 år siden verdens verste atomulykke var et faktum.

Kjørte videre og det var fortsatt tåke overalt, ja den tåken forfulgte meg i alle de 3 dagene jeg oppholdt meg i Ukraina. Veiene var fortsatt fulle av hester og lignende, så det ble tatt en del bilder av både folk, fe og bygninger.

Jeg kom frem til grensen i 8 tiden og da var det bare å kjøre hele opplegget på nytt.
Også her var det rundt 5 kilometer med kø for å komme inn på grenseområdet, noe jeg slapp å bry meg om.
Siden jeg nå hadde tom bil, så sparte jeg litt tid på det.
Men som vanlig, så kan man ikke ha med mere enn 200 liter diesel fra Ukraina og inn til Polen og EU.
Jeg hadde rundt 300 og det fant de selvsagt ut av.
Så da måtte de 100 litrene som jeg hadde for mye fortolles. Rent økonomisk betød det lite, siden det hele kostet 300 KR og jeg hadde jo allerede spart nesten 300 KR, siden dieselen kostet 4,70 i Ukraina og 7.50 i Polen.
Men jeg fikk stifte bekjentskap med flere nye luker på forskjellige kontorer.

Etter 6 timer var man ferdig og falt i søvn på en bensinstasjon 15 minutter inn i Polen.
Torsdag morgen (10/11) la man i vei nordover mot Warszawa og brukte samme vei utenom byen.
Var igjen innom på den flotte Statoilstasjonen og fylte opp tanken.
Kom til Gdansk i 18 tiden og hadde dermed god tid til fergen KL 21.00.
Fant skilt til Gdynia og jammen stod det ikke Karlskrona (båt) på dem også.
Men hvor lenge var Vatland i paradis?
Plutselig var den motorveien stengt p.g.a veiarbeid og noen omkjøring hadde ikke polakkene tatt seg bryet med å skilte. Rotet rundt i Gdansk i nesten en time, før jeg fant en ny vei til Gdynia.
På kaien gikk alt greit og også denne gang var det bare polakker med båten.
Det var samme ferge som sist og KL ni fredag morgen (11/11) kjørte jeg i land, for så å sette kursen mot Helsingborg. Bilen kjører enkelte ganger tom hjem, men jeg hadde snakket med befrakterne hos Håkull som hadde funnet et returlass med etikettpapir i Helsingborg.
Var også innom terminalen vår i Gøteborg og fylte opp den ledige plassen med maling og annet stykkgods.

Stiftelsen får jo da noen kjærkommne inntekter til å dekke dieselutgiftene på turen.
Jeg tok ferga fra Gøteborg til Kristiansand på fredagskvelden og der var det et himla liv.
Den båten er sannelig blitt en festbåt for Gøteborgfolket.
Håkull, som jeg til vanlig kjører for, hadde flere andre biler med på båten, så vi ble endel sjåfører som slappet av med en bedre middag, før vi stakk opp i diskoteket, der det var danseshow på senen.

Ferga gikk på tomgang over Skagerak, så folk skulle få sove. Vi var dermed ikke inne før halv ti lørdag morgen. Jeg ble stoppet i tollen, siden tolleren ikke kunne forstå hvordan det plutselig var kommet returlass på en hjelpesendingsbil. Men jeg kjenner de fleste av dem, så den sammenhengen ble raskt oppklart.
Kjørte til terminalen på Lura og losset hele lasset, for så å rydde ut av bilen.
Den ble hentet senere på dagen av folk fra stiftelsen, som dagen etterpå skulle opp til Bergen for å hente mer nødhjelp. Ny tur til Ukraina var allerede planlagt i slutten av uken.
Men det blir uten meg ved rattet. Skjønt man skal ikke se bort fra at jeg tar en ny tur til våren.


Turen tok dermed 8 døgn og jeg hadde beregnet den til å bli sånn cirka 560 mil. Men siden jeg fikk ta ferga fra Gøteborg til Kristiansand, så sparte jeg endel på det, slik at kilometertelleren viste 518 mil tilslutt.
Sist endret av DeLutte den Lør Mar 13, 2010 20:16, endret 1 gang
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg FH-bejben » Søn Des 02, 2007 11:49

flott lesing dette!! tillater meg å sette inn et bilde av bilen.. min onkel kjører noen turer for dem innimellom..

Bilde
Every cowgirl’s nightmare, every cowboys dream...

priv: 0047-90419114
Brukerens avatar
FH-bejben
Sjefsbejb
 
Innlegg: 4222
Registrert: Man Aug 14, 2006 18:22
Bosted: Der hodet treffer puta

Innlegg DeLutte » Søn Des 02, 2007 12:21

Der kom det jammen et bilde av bilen også, takk skal du ha :)


De Lutte
Sist endret av DeLutte den Lør Mar 13, 2010 20:18, endret 1 gang
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 18:55

Prøver først med 1 bilde for å se om det fungerer
Skal forestille en vanlig Ukrainsk buss.

Bilde


De Lutte
Sist endret av DeLutte den Man Des 03, 2007 19:00, endret 1 gang
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 19:22

En av de bedre tippbilene jeg så

Bilde



Semi med flattralle

Bilde



Denne tar en usving på motorveien. Flere steder var det slike plasser der dette kunne gjøres.

Bilde



Veiskilt langs motorveien. Værsågod og les :)

Bilde



Dette bildet er tatt utenfor hotellet der jeg sov den ene natta.

Bilde



Propandrevet buss. Legg merke til flaskene på taket.

Bilde



Den nedlagte kjemikaliefabrikken, der tollerne skulle veie meg

Bilde



Også fra fabrikken. Den ble nedlagt rundt 1990, da Sovjetunionen raknet.

Bilde



Endelig fant vi vekta

Bilde



Liten lastebil. Var mye slike de brukte

Bilde



Det eneste som var i topp stand på den fabrikken var statuen av den russiske arbeider.

Bilde



2 aksla trekker i fint driv :)

Bilde



De Lutte
Sist endret av DeLutte den Tir Des 04, 2007 17:55, endret 1 gang
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne


Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 19:41

På fergekaia i Karlskrona

Bilde




Statoil i Ostrada, ca 18 mil nord for Warszawa. Denne var like fin som de norske stasjonene, med skikkelig toalett og meget gode pølser.

Bilde




Hotellet jeg overnattet på. Så ikke så verst ut på utsiden

Bilde



Tømmerbil.

Bilde



Selv om jeg begynner å få teken på russiske veiskilt, så fant jeg aldri ut av dette.

Bilde



En sjåfør koblet av hengeren for å losse bilen. Jeg måtte bare ta et bilde av det draget :)

Bilde




Vel, er jo fortsatt litt stål igjen, så det holder nok noen hundre mil til.

Bilde



På motorveien i utkanten av Kiev.

Bilde



Spesialtransport

Bilde



Og så var det dette med lastesikring da. Slike tunge kolli ligger sikkert like bra uten :D

Bilde



En semi tar en pause i veikanten

Bilde



De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 20:06

Men nå må vi innom terminalen der jeg var og losset.

Bilde



Litt sliten kan man si.

Bilde



Den var ganske stor.

Bilde



Men ikke så mange biler da jeg var der.

Bilde



Her har man fått rygget seg inntil rampen.
Den muren og det skuret irriterte meg en smule.

Bilde



Og på andre siden stod det selvsagt en stolpe i veien.
Men bilen var jo tross alt litt større enn de som pleide å være der.

Bilde



Lossingen er i gang.

Bilde



Her kan man skimte tolleren i blå frakk. Lena står til høyre for ham.

Bilde



Dette er forresten bilen med det draget som vi nettopp var innom :)

Bilde



Andre biler losset også

Bilde



Denne bilen fraktet øl

Bilde



Der var den inntil rampen.
Så er det bare å vente på at lossegjengen skal stille seg opp på rekke.

Bilde



Døren inn til lageret der verdifullt gods ble oppbevart

Bilde



De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg Harrystein » Man Des 03, 2007 20:12

Hehe den døren stopper nok det meste! Artig og se disse bildene altså :D
Bilde

Jeg har en M.A.N.....gudskjelov :)
Brukerens avatar
Harrystein
Bileier
 
Innlegg: 2454
Registrert: Ons Apr 04, 2007 22:12
Bosted: Trøn`s

Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 20:27

Her har lossegjengen kommet igang.
De som ikke hadde klær, fikk noen kjeledresser.
Tolleren følger dessuten nøye med !

Bilde



Nå går det unna

Bilde



Var også privatpersoner innom og hentet gods.
Denne karen hadde en flott motorsykkel.

Bilde



Dette har jeg ikke helt tro på :shock:

Bilde



Noen måtte vente

Bilde



Mens andre var så uheldige at bilen var gått i stykker

Bilde



Hengeren var sikkert i stykker den også

Bilde



Ikke kan man låne naboens heller.

Bilde



Tilbake for å sjekke tempoet.
De hadde fått gjort unna en del.

Bilde



Lena forklarte at dette er den lokale melkebilen. Den kjører rundt på gårdene og henter melk.
Bonden samler melka i bøtter og spann, så når bilen kom, var det bare å åpne tanklokket og helle oppi :)

Bilde



Det fantes også en butikk i tilknytning til terminalen.
Disse to er nok på handletur. En 20 pakning Marlboro kostet der 3 Kr
Kjøpte en til kameraten min, men det var visst ikke mye godt.
Den polske derimot til 12 Kr, synes han var god.

Bilde



Enda en semi fant veien til rampen

Bilde


Selvsagt hadde de toalett på terminalen

Bilde



Mer lossing

Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg DeLutte » Man Des 03, 2007 20:46

Semi med røyrlast

Bilde



Minibuss

Bilde



Det var vanlig at folk stod langs veien for å selge ting

Bilde



Her kommer gamlefar med hesten. Et vanlig syn.
Om de nå bare kunne holdt seg inne etter mørkets frembrudd

Bilde



En gammel sliter. Man kan se sporene etter et liv i kommunismen i ansiktet hans

Bilde



Kontraster

Bilde



Her er hele familien ute. Heldigvis på veiskulderen

Bilde



Løse kyr sprang også rundt i veien.

Bilde


Var innom terminalen til Ulf Jønson i Helsingborg etter tre paller stykkgods.
Der fant jeg denne

Bilde



Flott bil

Bilde



Det var et utvalg av bildene fra denne turen. Gikk greit å legge dem ut, med FH-Bejbens gode forklaring. :)

De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne


Innlegg DeLutte » Fre Des 07, 2007 22:16

I fjor var jeg i Tsjernobyl med en ny sending i anledning 20 års markeringen for reaktor ulykken i 1986.
Skulle det være interesse for det, så kan jeg da godt poste referatet jeg skrev etter den turen også + en del bilder.

De Lutte
Sist endret av DeLutte den Lør Mar 13, 2010 20:31, endret 1 gang
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg Tom » Fre Des 07, 2007 22:24

DeLutte skrev:Takk skal du ha.

I fjor var jeg i Tsjernobyl med en ny sending i anledning 20 års markeringen for reaktor ulykken i 1986.
Skulle det være interesse for det, så kan jeg da godt poste referatet jeg skrev etter den turen også + en del bilder.

De Lutte


Selfølgelig er det interesse for både referat og bilder.....hvertfall fra meg.....stå på....
Har opprettet profil på Facebook.

Salberg kjøreskole, Harstad

Der legges ut info, og spørsmål svares som før.
Brukerens avatar
Tom
Veteran
 
Innlegg: 1840
Registrert: Tir Aug 08, 2006 20:25
Bosted: Harstad

Innlegg ArmyTrucker » Fre Des 07, 2007 22:42

helt enig med tom her. Post gjerne bilder og referat fra Tjernobyl.. Jeg er født samme dato som dette skjedde så hadde vært interesant å se noen bilder derifra
ArmyTrucker
Bileier
 
Innlegg: 7718
Registrert: Ons Jan 24, 2007 17:47
Bosted: STAVANGER

Innlegg osmark » Lør Des 08, 2007 19:01

Ja for all del. Leser gjerne alle referatene dine. Nesten uansett om du bare har vært på butikken. Flott skrevet og med mye flotte bilder.
Brukerens avatar
osmark
Lærling
 
Innlegg: 346
Registrert: Tor Jul 19, 2007 17:56
Bosted: Evenes

Innlegg JvhScania » Lør Des 08, 2007 21:41

Skjønner godt at de blir happy for en loslitt 90 modell 143 på sånne steder.. :D MYE gammal drit.

Sjekk den ultrafete Ladan'a med vinge og saker :lol:
Tippbil historie, Veitransport hstorie, kjører krokbil jeg gitt :)
Brukerens avatar
JvhScania
Bileier
 
Innlegg: 3021
Registrert: Tor Aug 30, 2007 20:07
Bosted: Et lite stykke utafor folkeskikken

Neste

Gå til Livet på veien - sjåføryrket

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest