Tur til Tsjernobyl

Her kan du lese og skrive om ulike erfaringer med sjåføryrket, enten det dreier seg om distribusjonskjøring eller langtransport.

Moderatorer: Stig-Arne, Lysmester`n, jvsandem, DeLutte, MOOY, topline164

Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 02:07

Reisereferat fra tur til Tsjernobyl i Ukraina. 02 - 10 Juni, 2006.

Turen ble arrangert av THK - Tro, Håp og Kjærlighet, en stiftelse fra Rogaland som har drevet på med hjelpearbeid i over 10 år nå. De kjører ca 20 turer i året til Ukraina og har nå kjøpt egen semitrailer. Jeg kjørte en tur for dem i fjor og fikk lyst på en tur til, sammen med en kamerat.
Nils Arne har ikke CE sertifikat, men han er god til å koke kaffe og lese kart :-)
All kjøring blir gjort av frivillige på dugnad og siden vi begge hadde en ferieuke tilgjengelig, så passet det bra.

Fredag ettermiddag var vi klare til avreise. Vidar fra THK kom ned til Forus med semitraileren, som var full av klær fra Karmøy/Haugesund. Dette skulle losses på en bibelskole i Korosten, et lite stykke sør vest for Tsjernobyl.
Møtte ham på Håkull terminalen, fikk alle papirer og satte kursen mot Bryne.
En stor haug med bagasje ble lastet inn, først hos meg og etterpå oppe hos Nils Arne. Der var bl.a Elise litt bekymret for om pappa virkelig kunne sove på den smale overkøya i bilen. Halv fire var vi ferdige og rullet avgårde.
Nils Arne hadde lånt med seg den nyeste modellen av det GPS navigasjonssystemet som han selger i butikken. Før vi hadde kommet til Undheim, var fergekaia i Sandefjord plottet inn og en eldre dame med sunnmørsdialekt gav oss beskjed om å kjøre i retning Bue og E-39.
Hun døpte vi straks til Hildegunn, etter dama i TV2 reklamen, som har så "steike fine gardine"
Målet for kvelden var som nevnt Sandefjord, der vi skulle ta M/S Bohus til Strømstad klokka 07 lørdag morgen. Rundt Mandal hørte vi plutselig et lydsignal. Det var bare GPSen som gav beskjed om at vi var 300 meter fra en fotoboks. Dette fungerte 100% hele tiden og vi kunne bare slappe av. Den gav også beskjed på skjermen om hvilken fartsgrense den aktuelle boksen stod i. Når man har passert Kristiansand, så står det jo fullt av bokser, helt til Sandefjord.

I sjutiden var vi så i Kristiansand og dermed halvveis. Da jeg måtte ta en tre kvarters pause underveis pga våre eminente kjøre og hviletidsregler, så passet det bra å ta den her.
Så fikk vi også begynne på de velsmakende karbonadene som Reidun hadde sendt med oss.
Her bunkret vi inn aviser og lesestoff som kan være kjekt å ha når man står i kø på grensene.
Vi var fremme i Sandefjord ca kl 23.00, etter å ha kjørt 46 mil på seks og en halv time + pauser. Ferga var nettopp kommet inn og vi ble stående å snakke litt med andre Håkullsjåfører som skulle starte på hjemturen neste morgen. Men rundt midnatt tok vi kvelden, bare for å våkne igjen litt før halv to, da siste ferge la til kai. Passasjerene aktet tydeligvis å fortsette festen på Sandefjords puber. Sovnet raskt igjen, men ble vekket på nytt i sekstiden av en voldsom hamring på døra. Jeg hadde ikke planlagt å stå opp før kvart over seks, ettersom vi må sjekke inn en halv time før. Oppfattet at et eller annet kvinnemenneske gaulte noe om ikke jeg skulle være med ferga??

"Joda, men ikke ennå"
Hylene bare tiltok i styrke, så jeg ble nødt til å åpne vinduet, for å sjekke hva det gikk i. Der stod det to krakilske kvinnfolk som forlangte at jeg måtte kjøre ombord med en eneste gang.
"Vel, for det første har jeg ikke sjekket inn enda og for det andre har jeg heller ikke kledd på meg"
Sjekke inn kan du gjøre etterpå, men vi må ha lastebilen din først inn på ferga, før vi kan ta inn alle personbilene. "Hvorfor det?" Jo, det er så voldsomt mange personbiler at vi ikke får med alle, så nå kjører du inn først og så fyller vi opp med personbiler etterpå, helt til det er fullt.
Da fikk jeg lyst til å spørre dama om hvorfor hun ikke heller kunne laste inn de hersens personbilene sine først, og så enkelt og greit sette igjen 20 meter til meg helt bakerst på dekket. I utgangspunktet kan jeg ikke kjøre ombord før jeg har blitt klarert i tollen og tollerne kommer ikke før halv sju.

Men innså at videre argumentasjon var nytteløs, da hun nå stod og trippet som en liten jente første skoledagen, mens hun kikket vekselvis på meg, alle personbilene og den åpne baugporten, så jeg fikk kledd på meg i en fart og startet bilen.
Det var også blitt liv i overkøya, så etter 1 minutt var vi operative og kjørte ombord.
Tok dokumentene og labbet tilbake til Color Line for å sjekke inn.
Var etterhvert ganske fornøyd med tingenes tilstand. Ettersom jeg nå hadde vært våken i 5 minutter, så hadde hjernen så smått begynt å fungere og da kom jeg jo på at nå kommer jeg først av båten i Strømstad og sparer en del tid på det.
Vi hentet billetter og matkuponger hos Color Line og la så veien bortom tollbua. Tolleren kikket over dokumentene og hadde ingenting å bemerke. Jeg spurte om han ikke kunne være så grei å plombere tralla, samt føre plombenummeret inn i papirene, hvorpå han helt korrekt svarte at det skulle du ha gjort i Haugesund, der tollpapirene er startet opp.
Det svaret visste jeg så altfor godt at jeg fikk, så jeg ble nødt til å unnskylde meg med at folkene der oppe som lastet bilen nok dessverre hadde glemt det, og at det med stor sikkerhet kom til å bli en ny oransje revolusjon i Ukraina om jeg kom ned dit uten plombe.
Han forstod situasjonen og fant frem plombe nr D-55 og en tang.
Ute på plassen lurte han fælt på hvor bilen var. "Jo, den står fremst på båten"
Det likte han heller dårlig og labbet bortover. Vel inne på båten traff han påkjøringsdama som fikk tydelig forklart hva det gikk i, og det resulterte i at totalhøyden hennes ble minst 10 cm lavere :-)
Men tilslutt var alt i orden og vi gikk opp på dekk for å spise den frokosten som er inkludert i billetten.
Ferga M/S Bohus er på 9149 tonn, er 123 meter lang og 19 meter bred. Den tar 1100 passasjerer og kan laste 460 meter med personbiler og trailere. Den har 4 motorer på 15600 HK og toppfarten er 21 knop.

Men det var jo 979 andre mennesker på den båten og alle 979 skulle tydeligvis spise frokost der og da i den samme restauranten, siden køen foran døra var lang som et vondt år.
Det der gadd vi ikke, så vi gikk heller ut på dekk og kikket litt på skjærgården, mens vi tøffet utover. Etter en time var det verste slaget i restauranten over, og da fikk vi en herlig frokost.
Etterpå stakk vi ned i taxfree´en for å se om vi kunne finne noen leker til ungene i Ukraina.
De hadde rimelige tegnebøker og tusjer, som vi kjøpte flere av. Halv ti var vi framme, så da var det bare å trille i land, før man la veien innom tollen. Her ble alle tollpapirene behørig klarert inn i EU, før vi kjøpte den svenske veiskatten. Kjører man lastebil over 12 tonn, så må man betale 70 kr pr dag, for å få oppholde seg på de svenske hovedveier. Slik er det blitt over hele Europa etterhvert og det er meg en gåte at våre avgiftskåte politikere ennå ikke har innført denne avgiften hjemme i Norge. Kjøpte også veiskatt for neste fredag, så slapp jeg å tenke på det. Den dagen vil vi nemlig ha dårlig tid, siden vi da skal rundt og laste i sør Sverige og helst være ferdige med dette før bedriftene stenger for dagen.. Nils Arne gav Hildegunn beskjed om å finne fergekaia i Karlskrona og snart rullet vi sørover i solskinnet mot Gøteborg.

Da vi kjørte inn i byen, blandet Hildegunn og GPS´en seg inn i samtalen. Hun gav oss beskjed om å svinge til venstre i neste kryss og inn på en riksvei. Det overså vi glatt, da jeg hadde tenkt å ta en pause på Statoil´en i Varberg. Hun hadde stort sett fornuftige forslag, men av og til ble hun nedstemt.
Fortsatte dermed på E-6 en stund til, og snart fikk vi Statoilen i sikte. De har gode svenske korvar. For sikkerhetsskyld utvidet vi biblioteket litt til, Nils Arne med Kalle Ankas stora pocketbok og Morten med Svenska golfmagasinet. Var litt over halvveis nå og vi var fremme i Karlskrona i sekstiden. Ned dit fra Strømstad var det 53 mil, men de gikk unna på 6 timer og 20 minutter, da de svenske veiene er betydelig bedre enn de norske. Muligens var Hildegunns veivalg noen kilometer kortere, men min vei er raskere.

Vi fant en parkeringsplass mellom en haug av polske lastebiler. Polakkene har helt utkonkurrert de stakkars svenske utenlandssjåførene, etter at de kom med i EU. Det eneste svenskene fortsatt kjører, er noen tankbiler med kjemikalier og slike spesielle ting som polakkene ikke forstår seg på.

Stena Line skulle seile klokka ni og terminalen åpnet ikke før sju, så vi tok en spasertur imens. Fant dermed ut at det var vi og 99 andre polske lastebiler som skulle med den ferga. Venterommet åpnet og vi ble dratt med inn i dragsuget av polakker. Ettersom en polakk er totalt avhengig av å ha et fjernsyn der han befinner seg, så hadde Stena Line montert en 42 tommers flatskjerm i lokalet.
5 sekunder etterpå var det full zapping på de polske kanalene før de til slutt fant en polsk såpeopera som de skulle se på. Vi stilte oss heller opp i innskjekkingskøen, sammen med de 19 polakkene som ikke ville se på fjernsyn. De andre 80 hadde god tid og foretrakk TV.
Prøvde å overtale Nils Arne til å gå frem og ta fjernkontrollen, for så å skru over på svensk TV2, men han var ikke så lysten på det. Fornuftig nok, da Reidun neppe ville ha likt å få ham hjem i deler. Vi fikk billetter, samt lugar og matkuponger, før vi ruslet ut i bilen igjen.
Kan ikke fordra å ha bilen stående alene med masse polakker vrimlende rundt. Plutselig mangler det et lykteglass på tralla eller noe annet.
Da vi kom bort til bilen, ble vi stoppet av flere polakker som ville selge sprit og sigaretter.
De trodde vi bare hadde kjørt nedom kaia kun for å få kjøpe dette. Spurte hva de skulle ha og svaret var 200 kroner flaska. "Glem det, da er det mye billigere på ferga" var svaret polakken fikk på engelsk.
Satte oss så i bilen, mens polakkene ble stående å måpe utenfor, da det langsomt gikk opp for dem at vi faktisk skulle være med den ferga.

Stena Baltica la til kai, det er en stor ferge, og den har dobbelt så stor trailerkapasitet som danskeferga i Kristiansand. For få år siden ble den ombygget for nesten 200 millioner og da bygget man et ekstra trailerdekk, slik at man doblet kapasiteten til bortimot 100 trailere.
Den er på 31 189 tonn, 160 meter lang og 28 meter bred. Den tar 1200 passasjerer og kan laste 1800 meter med trailere og personbiler. Ferga drives av 4 MAN motorer på tilsammen 26400 HK og toppfarten er 19,5 knop.
Men hele mannskapet er polsk så det holder, ja til og med kapteinen. At en polakk fortsatt er en drittsekk fikk vi blant annet bekreftet, da de sendte oss opp på øvre dekk og helt frem i kroken til høyre, slik at jeg ville komme bom sist av ferga, når jeg omsider hadde klart å lirke bilen ut fra veggen som vi nå stod kloss inntil. Det gjør de alltid med norske og svenske biler.
Dette er en av mange grunner til at jeg bestandig ler rått, når jeg ser en polakk som har kjørt seg fast på norske vinterveier. Vi fant veien opp til resepsjonen i sjette, der vi fikk lugarnøkkel til en tomanns lugar i åttende. Tok en dusj, før vi aktet å se hva a´la carte restauranten hadde å by på.

Satte kursen direkte mot Stena Balticas flotteste restaurant. Når man sender en trailer med en ferge, så er jo alltid lugar og alle måltider for sjåførene inkludert i billetten for bilen.
Men inn dit fikk vi slett ikke komme, da fru Polakk i døren fikk forklart oss at vi skulle spise i Sjåførcafe´en. At de lager en sjåførcafe, kan jeg godt forstå, da det ikke akkurat passer seg å ha 99 snuskete polske sjåfører i en finere a´la carte restaurant. Argumentasjon om at vi holdt en litt høyere standard. førte ikke frem, så vi fant ut at den sjåførcafe´en måtte sjekkes ut.

Der inne satt allerede alle de andre sluskene og vi gikk bort til bordet. Flesteparten av de rettene i buffeen så heller tvilsomme ut og langt fra alt klarte vi finne ut hva var.
Prikken over i´en var en stor bolle med helt rå kjøttdeig, pent pyntet med persille på toppen.
Nils Arne mente å gjenkjenne noe som liknet på kylling med saus, mens jeg fant noe ris. Så da prøvde vi det. Et eller annet i denne smørja var sterkt krydret, men vi fant aldri ut hva det var.

Etterpå kikket vi litt rundt på båten, før vi tok en tur ned i taxfree´en.
Her stod det uniformerte securitasvakter overalt og fulgte oss med strenge blikk. Nils Arne lurte først på hva det gikk i, før han plutselig kom på at her er de fleste kundene polske.
Fant noe snop, samt en frisbee til ungene der nede. Tok en dusj på lugaren, før vi krabbet til køys. Søndag morgen var det opp klokka halv sju for å spise frokost.
Ferga skulle legge til kai i Gedynia halv åtte. På ny ble sjåførcafeen besøkt og frokosten så bedre ut. Vi fikk rundstykker med smør, kokt egg og stekt bacon, samt noe pålegg. Også i sjåførcafeen var det selvsagt montert en stor flatskjerm på veggen, slik at alle polakkene kunne se på TV, mens de spiste. Men noe severdig program hadde de ikke klart å finne enda. Nå gikk det i et kranglete familiedrama, men dette ofret vi ikke et blikk.

Da var det mye mer interessant å studere polakkene. Når de hadde spist ferdig, så stappet alle sammen litt diskret den ene bukselommen full av rundstykker og smørterninger, mens den andre ble stappet full av epler og appelsiner. At noen av de buksene ikke hadde vært vasket siden Lech Walesa demonstrerte i Gdansk, betydde tydeligvis mindre. Ferga la til kai og vi gikk ned til bilen for å begynne operasjon utlirking. Det er akkurat plass til 4 biler i bredden, men det betinger at det er maks 30 cm mellom bilene. Den ytterste rekka kjørte ut, før nr 2 og 3 fulgte på.
Fremst i nr 4 stod vi, men kunne ikke kjøre, da fremveggen stod i veien. Måtte vente til de bak meg hadde kjørt, før jeg rygget noen meter, slik at jeg kunne svinge forsiktig ut fra sideveggen. Men siden vi skulle kjøpe polsk veiskatt på kaia, så hadde vi forsåvidt god tid. Gled gjennom passkontrollen og parkerte. Fant en speditør som solgte veiskatt og betalte 180 kr for å få kjøre på de polske motorveier i en hel uke.

Kunne selvsagt gjort som i Sverige og bare kjøpt for de dagene jeg faktisk var i Polen, men sparer kun 20 kroner på det, og da har det ingen hensikt. Fylte blanketten nøye ut, med datoer og bilnummer, antall akslinger, samt motorklasse. En av THK sjåførene glemte å skrive på bilnummeret, med det resultat at stiftelsen fikk en bot på 6000 KR.
Polsk politi er nøye med slike kontroller, siden deres egne landsmenn har en tendens til å la være å skrive noe som helst på veiskatten. Blir de stoppet, så fyller de den ut i en rasende fart mens politiet er på vei bort til bilen. Blir de ikke stoppet, så kan de bruke den i neste uke også.

Nils Arne programmerte Hildegunn til å finne Dorohusk, som er grensa inn til Ukraina. Det klarte hun greit og hun fant også en raskere vei ut av Gedynia og opp til motorveien mot Warszawa, enn den jeg bruker å kjøre. Ned til Warszawa er det 38 mil, men i første omgang skulle vi kjøre ca 18 mil ned til Ostrada, siden det der ligger en Statoilstasjon.
Statoil har bygget opp en del stasjoner i Polen og alle disse holder en meget høy kvalitet.
Her finner man rene og pene toaletter og de er av den typen som man sitter på :-)

De selger også god mat. Dieseltanken begynte å tømmes, så vi fylte på drøye 500 liter her. Pølsene var mer enn gode nok for to sultne sjåfører. Mette og gode kjørte vi videre mot Warszawa. Veiene var stort sett bra, men flere steder var det dype hjulspor i kjørebanen. Polakkene fyller i litt asfalt nå og da, men den forsvinner jo fort.

Ellers har polakkene et svært avslappet forhold til forbikjøringer. Om det kommer en bil i mot, spiller ingen rolle. Man starter forbikjøringen og satser på at den bilen man kjører forbi vil legge seg ut på veiskulderen, samt at den møtende bilen også vil gjøre dette. Da går det akkurat 3 biler i bredden. Ikke alle steder hadde dette gått helt etter planen, noe flere kors i veikanten vitnet om.
Snart kjørte vi inn i Warszawa og her bruker jeg alltid å kjøre øst for byen, siden det er strengt forbudt med lastebiler inne i selve sentrum.
Akkurat dette slet Hildegunn med. Hun ser nemlig ikke forskjell på lastebiler og personbiler og prøvde derfor hele tiden å lede meg tilbake til motorveien som går tvers gjennom hele byen. Men vi fortsatte på ruta øst for sentrum. Senere fant vi ut at det nok var den ruten alle de andre trailersjåførene også brukte, siden det stod flere lettkledde damer i veikanten og vinket ivrig :-)
Forøvrig må Warszawa være Europas nyeste hovedstad. En finner kun noen få bygninger som er eldre enn 60 år, siden nesten 90% av byen lå totalt i ruiner etter andre verdenskrig.
Snart hadde vi lagt Warszawa bak oss. Nå var det 23 mil ned til grensen. Etter 4 timer var det tid for en ny 45 minutters pause. Man kjører lovlig, må vite.
Strekningen fra fergekaia og ned til grensa var forresten 63 mil og vi brukte 8 timer og 45 min i kjøretid.

Vi passerte Lublin og svingte inn på veien opp mot Dorohusk. Nå var vi spente på hvor lang kø det ville være foran grensa. Akkurat selve køen bekymret ikke oss, siden alle humanitære sendinger er fritatte for den, men det er alltid spennende å se hvor lang den er.
Køen begynte ca en halv mil før grensestasjonen. Jeg la meg ut i venstre felt og talte bilene, mens Nils Arne filmet hele greia. Selve køen var nøyaktig 4,5 kilometer lang og inneholdt 185 trailere.
Vi brukte over 4 minutter på å kjøre forbi den, så det ble et langt filmklipp.
Det slippes inn en bil på grenseområdet cirka hvert 5 minutt. Litt rask hoderegning viser at det skulle bli ca 16 timers venting på stakkeren som står bakerst, men så enkelt er det nok ikke.
Ingen slipper inn på grenseområdet når tollerne har spise og kaffepause. Ved hvert vaktskifte har de overlapp og da går det fort en time før de slipper inn biler igjen. Kommer det noen som er fritatte slik som oss, så blir det selvsagt mer venting på de andre. Om natta tar tollerne seg også gjerne en liten lur. Jeg vil tippe på ca et døgns venting for karen som stod bakerst i køen.

Vakten kom raskt bort til bilen for å sjekke ut hvorfor vi ikke fulgte køen. De magiske ordene "humanitarka" gjorde først susen, men plutselig fant han ut at det stod ikke "humanitær hjelp" på fraktbrevet. Ble dermed nødt til å finne frem teskjeen og vise ham at det stod "used clothes" under beskrivelsen av godset. ""You understand? Used clothes = humanitarka""

Plutselig gikk det et lys opp for mannen og porten inn til grenseområdet ble satt på vidt gap. Dermed var vi inne og fikk Laufsettelen vår.
Lauf-settel, som forresten betyr løpe-seddel på norsk, er et stort ark, med masse ruter på.
Man skal fylle ut noen av rutene selv og så løpe rundt og sanke stempel i resten. Derav navnet :-)
Når alle rutene er fulle av stempel, så kjører man over til andre siden og viser at man er ferdig. Om vakten der borte ikke har noe annet å bemerke, så får man kjøre ut av polsk område og inn i ingenmannsland. Dette systemet brukes også når man skal inn i Tsjekkia, Ungarn, Romania, Bulgaria og andre øst-europeiske land jeg har vært i, så det kjenner jeg godt til.
Fylte derfor ut en fjerdepart av rutene selv, med opplysninger om firma, last, navn og så videre.
Så kjørte vi bort til vekta, slik at de fikk bekreftet at vi ikke veide mer enn de 40 tonn som er tillatt. Vår totaltvekt var forøvrig 31 tonn.
Etterpå parkerte vi i køen til passkontrollen for trailere. Like ved siden av, lå den andre passkontrollen der alle personbilene ble kontrollerte. Her var det mye artig å se.
Så snart folk fra Ukraina har spart opp noen penger, så reiser de til Polen for å handle hvite og brunevarer, som de ikke får tak i hjemme.
En liten gul Lada, som var gammel og mett av dage hostet og harket seg frem mot kontrollstasjonen. På taket hadde den 2 digre 400 liters frysebokser. De var nesten like lange som bilen og minst like brede, der de sto ved siden av hverandre. For å virkelig toppe hele greia, så hadde de også kjøpt en stor gammel komfyr.
Denne, eller rettere sagt ca 20 prosent av den hadde de klart å stappe ned i det lille bagasjerommet. De resterende 80 prosent stakk opp ovenfor, og med andre ord lå da bilens bagasjelokk klemt ned over bakruta.

Litt senere kom 4 ukrainske ungdommer i en trøtt og sliten Opel med polske skilt. Den hadde de nok fått kjøpt heller billig
Den putret og smalt på maks 3 sylindre, mens den røykla det meste av området.
20 meter før passluka, oppgav Opelen ånden og ville ikke mer. Så dermed ankom de 4 karene Ukraina dyttende på kjøredoningen sin, men det gikk bra. Passkontrolløren hevet ikke engang på øyenbrynene, stemplet de Ukrainske passene og lot dem bare dytte på videre. 100 meter ute av Polen begynte så operasjon restaurering :-)

Etter en drøy time var det tydeligvis vår tur, siden det kom en toller og hentet passene fra oss og flere andre lastebiler.
Han tok alt med seg inn i bua si, så dermed stilte vi og alle de andre sjåførene oss opp utenfor. Etter en stund åpnet han vinduet og begynte å dele ut passene til noen få av polakkene. Men plutselig ble han stående med et rødt norsk pass i neven. Han kikket på det og så kikket han på oss. Han kikket på passet igjen og så lød det: Niiiiels Heeijland ?
Nils Arne rakte neven i været og gikk frem og hentet det. Neste pass var mitt og da lød det: Maaarten Fattlann? Så da gikk jeg frem og fikk samtidig fyren til å stemple laufsettelen vår
Videre fortsatte vi bort til neste bu og her fikk vi et nytt stempel mot å vise frem vognkortet.
Da var det bare tollkontoret igjen, og her måtte jeg få dem til å avslutte tollpapirene. De gjelder bare innenfor EU, så dermed ble vi senere nødt til å få laget nye tollpapir på den ukrainske siden. Alt dette tar masse tid, men tilslutt var alt iorden og vi rullet over til vakta som slapp oss ut av Polen og inn i ingenmannsland. Dette er en tom sikkerhetssone på en drøy kilometer som ingen av landene eier. Her var det kø, ettersom ukrainerne som regel bruker litt lengre tid enn polakkene på grenseprosessen. Også her ble vi dermed sittende i minst en time. Jeg begynte å fundere på om det kunne være landminer i skogholtet ved siden av, og i det jeg derfor skulle til å spørre Nils Arne om ikke han snart skulle ut å pisse, slik at jeg kunne finne det ut, så begynte køen å bevege seg.
I det vi kjørte gjennom ingenmannsland og nærmet oss den Ukrainske siden, så gikk vår kjære GPS Hildegunn på en smell. Hun hadde jo ingen kart for Ukraina innlagt, stakkar.
De eksisterer nemlig ikke, man får kun kart fra Polen, Norge og Sverige, samt resten av EU. Så dermed virret bare markøren rundt på skjermen som en undervannsbåt uten styring. Nils Arne koblet henne derfor ut for denne gang.

Vi slapp inn og ble også her kontrollveid, før vi fikk den ukrainske utgaven av Laufsettelen.
Den er litt mer omfattende enn den polske, og 100 ganger verre å finne ut av, siden alt kun står skrevet med kyrilliske bokstaver på russisk og ukrainsk. Det ligger to små brakker like ved siden av grensevakta, og det er passkontrollen, samt vognkort og dokumentkontroll.
Etterpå måtte selvfølgelig bilen veies. Så måtte vi ordne veiskatten. Ja, du leste riktig. Veiskatt :-) Selvsagt må man betale for å kjøre rundt på de flotte Ukrainske grusveiene som det må ha kostet milliarder av kroner å bygge.
Men spøk til side. Her betaler man ikke et beløp pr dag, men man må notere kilometerstanden i det man kjører inn. Når en kjører ut igjen av landet blir den også notert og så betaler man ganske enkelt for de mil man har kjørt.

Også dette tar tid , men etter en stund kunne vi kjøre ca 500 meter ned til den store beryktede tollterminalen.
I denne finner man en lang gang, med ca 40 luker og kontorer. Vi skal innom de fleste av disse, dog i en bestemt rekkefølge. Om man stikker innom feil luke til feil tid, så får man bare papirene i retur, sammen med et oppgitt skuldertrekk. Man kan heller ikke snakke med noen av dem, siden ukrainsk / russisk er det eneste de vanligvis forstår. Man kan heller ikke lese noe av det som står på oppslagstavlene og dørskiltene, med mindre man er en racer på det kyrilliske alfabetet.
Ergo er dette en ganske håpløs oppgave for folk som ikke er kjent der.
Imidlertid så visste jeg at det første jeg trenger er å få laget nye ukrainske tollpapirer, og de får jeg i luke nr 6. Traff der en kvikk unggutt som forstod hva det gikk i. Det tar fort minst en halv time, så dermed kunne jeg nytte ventetiden til å prøve å få fylt opp noen av rutene på laufsettelen med stempel.
Nils Arne synes det var rasende festlig å se på meg og alle de andre sjåførene som sprang frem og tilbake i gangen og stakk hodene inn i alle lukene etter tur, ivrig viftende med papirene våre. Skjønt før vi kom så langt, så måtte vi selvsagt stå i kø i hver eneste luke.
Vurderte å kaste laufseddelen og hele dokumentmappa i fanget hans for å se hvor festlig det eventuelt hadde vært, men da oppdaget dataselgeren selvsagt en gammel Epson printer som måtte studeres og foreviges, så jeg fikk heller fortsette selv.
Epsonprinteren var koblet opp mot en gammel PC. Denne brukte DOS som operativsystem og det har man ikke brukt i Norge siden 80 tallet. CDrom og 3,5 disketter hadde de heller ikke, men de brukte slike gamle 5 1/4 disketter. De har jeg ikke sett siden jeg hadde Commodore 64 for 25 år siden :-)
Midt i gangen lå det forresten en liten kiosk, der de selger øl, sigaretter, snacks og vodka.
Ingen skal klage på serveringen hos den Ukrainske tollen.

Tilslutt var jeg ferdig og da var også gutten i luke 6 ferdig med tollpapirene mine. De kostet 120 kr, men fyren kunne ikke ta i mot penger. Dermed måtte man innom banken i luke 32 for veksle til seg noen Hryvna, før man så stakk hodet inn i luke 29 for å betale disse tollpapirene. Videre måtte man så innom luke 14 for å vise kvitteringen og dermed fikk vi omsider tollpapirene utlevert i luke 6. Men disse tollpapirene måtte selvsagt vises frem i en ny rekke med luker etterpå, slik at stempelsamlingen vår nå begynte å komme seg.

Den første av disse var luke 22, men her forlangte man bare en kopi av Tollpapirene. Det får du i luke 16. Den leder inn til et lite rom og der sitter det en mann på en pinnestol og holder rundt et digert beist av en kopimaskin. Han tar 1 krone pr kopi og det er nok det han lever av. Dermed var de fornøyde i luke 22 og sendte meg videre til luke 25. Også her ville de ha en kopi og dermed løp man tilbake til luke 16 og ordnet dette, for så å bli sendt bort til luke 6 igjen.
Der pekte han på en blank rute og stakk tre fingre i været, så da gikk jeg til luke 3, bare for å få enda et ark i neven. Dette ble fylt ut i luke 12 og stemplet i luke 31, for jeg så returnerte til gutten i luke 6.
Han kikket på tollpapirene og stemplet dem nok en gang. Så bad han pent om han kunne få 20 Hryvna. Dette er kun 25 kroner, så jeg tenkte at det kan du godt få i tips for jobben. De stappet han raskt i lommen og så ble det liv i ham. Han for inn i den ene luka etter den andre og tollpapirene ble atter en gang stemplet til den store gullmedaljen. Var det noen som nølte, så hevet han stemmen og forklarte dem hva det gikk i. Dette var vel investerte penger, fant vi ut.
Mens han ordnet med tollpapirene, så fikk jeg samtidig de siste to stemplene på laufseddelen som jeg manglet og dermed var denne fylt opp. Klokken var nå nesten 3 om natta og vi hadde holdt på i over 7 timer. Klokken var nemlig halv åtte, da vi kom frem til grensen på den polske siden. Kikket litt rundt på den svære parkeringsplassen, der mange andre også hadde lagt seg til å sove.
Det stod nok noen hundre biler der, og det var faktisk kun vi som var fra Vest Europa.
Flesteparten var fra Polen og Ukraina, men det var også en del fra Estland, Latvia, Litauen, Russland og Hviterussland. Merkelig det der.
Vi ble enige om å sove i seks timer og stod opp klokka ni. Det gikk fort å få levert laufsettelen og sjekke ut, så da rullet vi omsider inn i den gamle Sovjetunionen.
Inn til Korosten er det 36 mil og det brukte vi drøye 5 og en halv time på.

Denne strekningen har ikke så mye bebyggelse, men noen småbyer kjørte vi igjennom.
Veiene er et kapittel for seg. Man bør kjøre i maks 75 km´t. Om man kjører fortere, så kan bilen riste i stykker. Veiene er for det meste asfalterte, men full av store hull og dype hjulspor og slett ikke særlig vedlikeholdt.
Titt og ofte treffer man på Ukrainere som er ute med hest og kjerre langs veien. Her er det ikke mange som har traktor. Flere av dem står også langs veien for å prøve å selge ting. Det kan være forskjellige jordbruksprodukter, eller andre småting.

Det finnes fine flate jorder så langt øyet rekker, og de er på tusenvis av mål.
Ukraina blir kalt Europas kornkammer og det gule og blå flagget deres symboliserer blå himmel over gul kornåker.
Men når man pløyer med hest og en 1 skjærs plog, så er det begrenset hvor mye av den flotte jorden som blir tatt i bruk.

Vi nærmet oss nå Korosten og stoppet like utenfor byen for å ringe til Sergei, slik at vi kunne få forklart veien. Sergei er ansatt på bibelskolen for å tilrettelegge THKs arbeid i Ukraina. Han snakker godt norsk, etter flere besøk i Norge, samt egne studier.
Vi fikk forklart at vi måtte kjøre tvers gjennom byen til en jernbaneundergang, og like etter denne gikk det en gate videre inn til bibelskolen. Da vi var midt i byen, kom det plutselig en politibil og stoppet oss. Ingen av oss var særlig lystne på å starte en diskusjon med ham, så jeg ringte kjapt til Sergei og ba ham finne ut hva fyren ville. Det viste seg at han mente vi hadde kjørt på rødt lys. Det hadde jeg ingen tro på, sannsynligvis var han bare ute etter noen raske penger fra disse utlendingene. Sergei bad om å få snakke mer med ham, så jeg gav dusten telefonen.

Til og begynne med, virket politimannen ovenpå, men så snakket han roligere og roligere, før han begynte å gå sakte mot politibilen. Til slutt gav han meg telefonen, hilste og forsvant. "Hva i allverden klemte du i ham?" spurte jeg og Sergei forklarte at politimannen fikk klar beskjed om at inni den hengeren ligger det 2 PC´er som politiet skal få til å bruke på politistasjonen.

( (det viste seg at de hadde ikke slikt utstyr der og politimesteren hadde spurt Sergei om han kunne være så snill å skaffe noen datamaskiner fra Norge med neste hjelpesending) )

Videre fikk Ivan Politi beskjed om at når han laget slike problem, så måtte kanskje hele avtalen kanselleres. Dette var han svært lite lysten på å være årsaken til, så da stakk han av.
Vi fortsatte de 2 kilometerene til bibelskolen, der Sergei og flere andre tok i mot oss.
Da vi hadde fått bilen inn porten og ferdig parkert, så ringte Sergeis mobil.
Det var selveste politimesteren som tilfeldigvis hadde fått nyss i at PC´ene nå hadde ankommet og lurte på når han kunne komme å hente dem.
Vel, svarte Sergei, jeg vet ikke helt. Dere har jo laget problem for oss.

Ja, sa politimesteren, jeg fikk nettopp en rapport om det og jeg beklager så mye på vegne av alle oss i politiet. Dette skal aldri gjenta seg.
Så dermed var alt i orden og politiet tok steget inn i dataalderen.

Sergei forklarte at et fint rom stod klart til oss på bibelskolen.
Der var det både dusj og toalett. Da vi hadde kommet i orden, nevnte han at alt var i orden med turen vår til Tsjernobyl dagen etterpå. En kar ved navn Valentin kom kjørende i en ny Passat og dette så ut til å være en kar som visste hva han ville. Det fikk vi bekreftet, da han spurte etter alle papirene, siden det var han som skulle ordne med fortollingen dagen etter.

Klokken var ennå ikke seks, så vi fortalte Sergei at det hadde vært kjekt å få besøke et barnehjem. Det kunne han ordne og snart satt vi i bilen på vei ned til Mor & Barn senteret i Korosten. Dette barnehjemmet fanger opp barn som mangler omsorg og trygghet.
Lærer Olena Barsuk, som tidligere jobbet ved skole nr 11 tok initiativet og driver senteret i dag, samme med andre hjelpere. Da vi var der, var det 24 barn i barnehjemmet.
Dette lå i første etasje i en liten boligblokk. De disponerte hele 1 etasjen og hadde fått bygget denne om til et barnehjem. Av staten hadde de "fått" lokalene, men resten måtte de ordne selv. Klær til barna fikk de fra hjelpesendingene, men når det gjaldt mat og andre nødvendige ting, så var de avhengige av gaver. Alle ungene hadde sin egen tragiske bakgrunn.

En 5 åring passet hele tiden på å ha den ene hånden bak på ryggen. Det viste seg at den var et eneste stort brannsår. Olena fortalte at faren hadde drukket seg i hjel, moren var på god vei til å klare det samme, mens storesøsteren var narkoman. Moren og storesøsteren hadde fått det for seg at gutten hadde gjemt unna noen penger. Han sa at han hadde ikke tatt noen penger, men da fikk han klar beskjed om at hvis han ikke fant disse pengene, så skulle de brenne ham opp over gasskomfyren.
Når en 5 åring får en slik trussel og da ikke kommer med pengene, ja så har han dem ganske enkelt ikke. Det er pokker så logisk. Men logisk tenking er ikke akkurat narkomane og alkoholikeres sterkeste side, så moren og søsteren startet opp gasskomfyren og skambrant gutten. Han kom seg løs og sprang alene ned til sykehuset i byen, der han fikk hjelp. Sykehuset kontaktet etter en tid barnehjemmet, som kom og hentet ham.

En jente på 4 år hadde også 2 alkoholikere til foreldre. Hun falt og slo seg, noe som gjorde at hun gråt voldsomt. Faren bad henne ganske enkelt holde kjeft, noe som er heller nytteløst når det gjelder en 4 åring med skrubbsår. Det problemet løste han ganske enkelt med å binde 4 åringen til en stol, for så å helle vodka i henne helt til hun sovnet, så han slapp gråtingen.

Barnehjemmet fikk snusen i dette og hentet ungen hjemme hos foreldrene, som igrunnen var likeglade med det hele.

En jente på 12-13 år var også blitt foreldreløs, da moren til slutt drakk seg ihjel.
Søsteren tvang henne så til å selge seksuelle tjenester langs riksveien, for å finansiere sitt eget stoffbehov. Til slutt klarte hun å rømme og fant på egen hånd frem til barnehjemmet.

Vi hadde kjøpt med store esker med snop, og alle barna fikk noe av dette, mens lekene ble fordelte ut på enkelte av dem. Disse hadde visst en spesiell bakgrunn.
Vi fant ut at vi hadde fått vår dose med triste skjebner, så vi spurte ikke mer om det.
Det var rørende å se gleden barna viste over slike enkle ting, som andre norske barn ikke gidder å kaste et blikk etter. De satt på en lang rekke og kom fram i små grupper for å opptre for oss.
Noen sang en liten sang, mens andre både sang og danset. Nils Arne filmet dem og det syntes de var stor stas.
De fleste sjåfører som besøker barnehjemmet der borte blir dypt grepet og rørt til tårer når de står ansikt til ansikt med barna og personalet. Ungene kom og tok oss i handa og leide oss rundt, mens de viste oss sengene sine og oppholdsrommene. Men alt har en ende og vi tok avskjed.

Vel tilbake til bibelskolen var det tid for kveldsmat, før vi labbet ut i bilen en tur.
Den stod parkert i skolegården. Hele området var innegjerdet og de hadde vakt i porten døgnet rundt. 3 løse hunder varslet om noen skulle nærme seg.
Det var sjelden problemer, men med så mange stoffmisbrukere som det er i den byen, så er det en fordel å være på den sikre siden. Hundene fikk noe mat av oss som gikk ned på høykant, men peanøtter likte de ikke. Vi gikk inn på internatet og tok tidlig kveld, for å være opplagte til Tsjernobylturen dagen etter.
Sergei fikk kopi av passene våre for 6 uker siden og hadde da skrevet en lang søknad til myndighetene, med forespørsel om vi fikk slippe inn.Dette lykkes han med å få til, siden Ukrainske myndigheter er veldig takknemlige over den hjelpen som THK har bidratt med gjennom mange år.
Det ble tirsdags morgen og etter en flott frokost i matsalen var vi klare til å reise.
Imidlertid var det blitt problemer med fortollingen, så vi måtte først kjøre lastebilen til en slags tollstasjon i byen, for å parkere den der. Valentin fulgte etter i Passaten, og når bilen var parkert der inne, så kjørte vi alle 3 til tollens hovedkvarter. Vi måtte vente utenfor og der diskuterte vi hva slags kar dette kunne være. Det var helt tydelig at han var en respektert mann i byen.
Jeg hadde spurt Sergei, men han visste ikke så mye om Valentin. Han innrømmet imidlertid at han var en eks millitær. Så da hadde han kanskje sin bakgrunn i KGB.
Valentin snakket bare russisk, men fikk forklart oss at bilen var kun 4 måneder og han var svært stolt av den. Ikke så rart det, den skilte seg meget ut i Ukraina, med sin svarte metalliclakk, lettmetallfelger og sotede ruter. Han kom tilslutt ut igjen, og så litt sint ut.
Jeg spurte om det var problem, hvorpå han svarte: Gorbatsjov, perestroika, katastrof !
Vi flirte og jeg la til på norsk at han syntes sikkert det var bedre før i tiden, da han nok sannsynligvis kunne gjøre som han ville. Men han er utvilsomt en nyttig mann å kjenne for THK stiftelsen. Lasset var klarert og vi kunne hente lastebilen og kjøre den tilbake.

Da stod Sergei i skolegården og så litt betenkt ut. Vi spurte hva som var problemet og det viste seg at han hadde ingen til å losse bilen. Vanligvis var det elevene på bibelskolen som gjorde dette, men de var jo alle på sommerferie.
Jeg mente at det kunne da ikke være noe problem, halve byen er vel arbeidsledig?
Jo, det stemte det, men folk måtte jo få lønn.
Ok, tenkte vi. Skal 1100 søppelsekker lastes av bilen i skolegården, for så å bæres ned i kjelleren, så trenger du vel 7-8 mann. Hvor mye skal disse ha i lønn for å jobbe en dag??

Vel, sa Sergei. Rundt 300 Kr må man regne med.
Ja ja, tenkte jeg. 300 Kr er da ikke så galt, det blir jo ca 35 kr timen på hver av dem, og la for sikkerhets skyld til: 300 pr person ??
Nei, svarte Sergei. 300 Kr totalt. Og dermed var det min tur til å gå i bakken.
Dermed fikk han fullmakter fra selskapet Håland & Vatland Ltd. til å straks spore opp og ansette 8 mann for en dag. De 300 Kr til lønn bladde vi opp med en gang og var dermed blitt en større arbeidsgiver i Korosten :-)

Vi skulle jo til Tsjernobyl og begynte å få dårlig tid. Da ble han glad og forklarte at 5-6 kroner timen var en helt vanlig lønn for strøjobber i Ukraina.
Nå var sjåføren vår kommet og vi fikk leie bibelskolens varebil, en nyere VW Charavelle.
Det skulle være ca 15 mil til Tsjernobyl fra Korosten. Vi hoppet inn i baksetet og han kjørte avgårde. Det vil si fløy av gårde. Aldri har jeg vært med på slik kjøring. Bilen gikk i 100-110 km´t gjennom bygatene så høner og folk skvatt til sides. Vi fant etterhvert ut at i Ukraina finnes det kun en trafikkregel: Kjør aldri på rødt lys ! , ellers kan du gjøre som du vil.
Noen fartsgrenser fantes ikke og vikeplikt hadde man iallefall aldri hørt om. Dermed virket det som vi var med i et billøp. Snart var vi ute av byen og her var veien rimelig bra. Dermed økte VW´en farten til 145 km´t, som nok var bilens toppfart. Men veien ble dårligere, uten at sjåføren minket så mye på farten. Plutselig dundret vi ned i et hull i vegen og det smalt slik at jeg var brennsikker på at vi hadde punktert på begge forhjulene. Vi tok begge av som to katapulter og smalt hodene i taket, før vi landet fortumlet i baksetet. Sjåføren forsvant klagende ut av bilen for å sjekke og utrolig nok var begge framhjulene intakte.
Etter dette roet han seg litt og vi kom vel frem til den første sperringen.
Den er satt opp 30 kilometer fra reaktoren. Vi ble klarerte og fortsatte så i to mil til, frem til den indre sperringen som er satt opp 10 kilometer fra reaktoren. Her kom guiden på og tok plass i framsetet. Han fortalte mye om Tsjernobyl og inne på selve reaktoren fikk vi en annen guide som tok over der. Hun snakket veldig bra engelsk og jobbet der på heltid med å orientere besøkende fra andre lands ambassader og regjeringer.
Da vi kom, var hun opptatt med en delegasjon fra Holland, så vi fant ut at den "vanlige" guiden kunne vise oss rundt i området, mens vi ventet. Vi fikk se alle boligblokkene i Pripyat, som nå stod tomme.
Skoler, barnehager og tivoliet. Alt stod tomt og forlatt. Hele byen var en spøkelsesby.
Alt var opplåst, så vi gikk opp på taket av den høyeste blokka. Den var på 16 etasjer, så der oppe fikk vi mange fine bilder. Utsikten var fantastisk og vi så inn i Hvite Russland, som bare ligger en drøy mil derfra.
Var også innom noen av leilighetene i blokka. En del av inventaret var gravd ned, men noen hvitevarer, samt en del møbler stod igjen. På et bord lå en avis.
Jeg kikket på den og datoen var 26 april - 1986, som jo var nettopp den dagen reaktoren gikk i luften.
Dagen etterpå, ble innbyggerne evakuert, så dermed ble gårsdagens avis liggende igjen i leiligheten.
Jeg spurte om å få ta den med meg, og guiden bare trakk på skuldrene, så det tolket jeg som et ja. Vel hjemme, fant jeg ut at jeg burde kanskje få den sjekket. For alt jeg visste, kunne den fortsatt være radioaktiv så det holdt. Tok en telefon til røntgenavdelingen på sentralsykehuset i Stavanger og forklarte situasjonen.
Den første legen jeg snakket med, var overbevist om at det var en telefonspøk, så jeg bad dermed om å få snakke med hennes overordnede og da ble det fart i sakene.
Sett fra et faglig synspunkt var dette særdeles interessant for dem og jeg måtte bare komme innom. Dagen etterpå var jeg på plass og fikk beskjed av overlegen om at hun aktet overhodet ikke å ta i den avisen, så jeg måtte selv legge den nedi en beholder som hun tok med seg inn i et rom. Kort tid etterpå løp hun ut av rommet og hentet en annen lege. Da begynte jeg å bli litt varm i hodet. Hva nå om den avisen fortsatt var så radioaktiv at jeg var blitt stråleskadet?
Men så kom de ut begge to, og forklarte at joda, avisen var radioaktiv, men det var så lite at det ikke var skadelig. Om jeg så gikk med den på innerlomma resten av livet, så ville det ikke være farlig. Men den hadde faktisk gitt et svakt utslag av stråling på måleapparatene.

Men tilbake til Tsjernobyl. Vi gikk ned igjen fra taket og inn i en barnehage. Her lå ungenes leker sirlig oppstilt ved siden av sengene deres. Alt bar preg av å bare være midlertidig forlatt for en kort stund.
Tivoliet lå like ved siden av. Guiden fortalte at det var pusset opp i 1986 og da blitt utvidet med et nytt pariserhjul. Dette skulle taes i bruk for første gang under 1 mai feiringen samme år.
Men 4 dager før, så smalt det. Pariserhjulet ble dermed aldri tatt i bruk.
Rustne radiobiler sto tilfeldig forlatt, der ungene hadde parkert dem, dagen før evakueringen.
Hele området var nå begynt å bli overgrodd. Busker og trær vokste over alt, ja midt på torget hadde flere trær begynt å bane seg vei. Vi gikk tilbake til bilen og sjåføren vår kjørte oss tilbake til selve reaktoren. Her hadde de bygget et lite auditorium, der de tok i mot representanter fra utlandet, slik at de kunne bli orientert om sakens tilstand.
De hadde også fått laget en stor modell av reaktoren som var hengslet og kunne åpnes, slik at man fikk se hvordan den nå så ut innenfra. Det føltes unektelig litt spesielt å stå der og få den samme orienteringen som andre lands ministere og ledende personer fikk.
Ukraina er nemlig ikke stand til å finansiere planlegging og byggingen av det nye verneskjoldet, samt øvrig sikring av reaktoren og er helt avhengig av støtte fra Europa, USA og de øvrige velstående land i verden.
Tilsammen er nå flere milliarder donert, så man skal få fortgang i saken.
Vi fikk en særdeles omfattende orientering av guidene der borte, både om årsaken, hendelsesforløpet og redningsarbeidet, samt ettervirkningene av reaktorulykken.
Jeg kommer nå til å gjengi det aller meste av det vi fikk høre, slik jeg husker det.
Noterte nemlig ned stikkord hele tiden.
----------------------------------------------------

Tsjernobyl var en veldig gammel by, som første gang nevnes i skriftlige kilder fra 1193.
I 1362 ble den en del av storhertugdømmet Litauen. I 1569 ble den overgitt til polske styresmakter, men ikke før den andre delingen av Polen i 1793 falt byen i den russiske Tsars hender.
I 1918 ble Tsjernobyl en del av Sovjetunionen og den fikk storbystatus i 1941. Siden oppløsningen av Sovjetunionen har Tsjernobyl tilhørt Ukraina.
Innbyggerne i Tsjernobyl har tradisjonelt sett levd av skipsfart på elven Dnepr, jernsmelting, litt jordbruk samt kunst og håndverkproduksjon.

På slutten av 1960 tallet besluttet Sovjetunionen å bygge et stort atomkraftverk i Tsjernobyl.
Totalt skulle anlegget bestå av 12 reaktorer, men man regnet ikke med å fullføre byggingen av alle 12 før om ca 30 år, altså rundt år 2000. Reaktorene var dyre å bygge, men man regnet med at om nødvendig så kunne disse 12 reaktorene holde hele dagens Ukraina med elektrisk kraft. De skulle nok også spille en viktig rolle i Sovjets fremstilling av atomvåpen.

I 1970 grunnla myndighetene så byen Pripyat. Dette var en helt ny by og den skulle være beviset på det Sovjetiske samfunnets suksess.
Alt ble gjort gjort flott og moderne. Gatene ble asfaltert og den ene boligblokka større enn den andre ble bygd. Ved innkjøringen til byen stod det en gedigen plakat med følgende tekst: " Vi skal bygge en by hvor Guds navn aldri skal nevnes! " Ikke en eneste kirke ble bygd.
Spesialister fra hele Sovjetunionen ble så beordret til Pripyat for å bosette seg der med familiene sine, slik at de kunne delta i byggingen av atomkraftverket. Totalt skulle Ca 48 000 mennsker komme til å bosette seg i byen.
I 1971 begynte byggingen av den første reaktoren og i 1978 ble denne tatt i bruk. Nr 2 og 3 kom noen år etterpå og nr 4 ble så tatt i bruk våren 1984.
Da ulykken med nr 4 inntraff i april - 1986, var nr 5 og 6 under bygging og begge disse var da 80% ferdigstilt.

Reaktorene i Tsjernobyl var laget for å være billige og effektive i drift. Dessverre var de også grunnleggende ustabile - rett og slett en radioaktiv trykk-koker uten sikkerhetsventil.
Men hvorfor bygget russerne en slik tikkende bombe? Selvfølgelig for å oppnå noen fordeler. Reaktoren var effektiv i drift og den kunne bruke billig uran-brensel.
Uran er et tungt grunnstoff, tyngre enn bly. I ren form er det sølvblankt, litt bløtere enn stål. Det er svakt radioaktivt, men ikke farlig å ta i.
Men uran finnes ikke i ren form. Det er kostbart å utvinne, og kostbart å foredle. De største urangruvene finnes i Australia og Canada. Fra gruvene kommer pulveret yellowcake. Før i tida levde yellowcake opp til navnet sitt og var gult. Nå har nye produksjonsmetoder gjort det svart.
I yellowcake er det to former for uran. U-238 er det mest av. Dette uranet kan ikke brukes av de fleste reaktorer, og langt mindre i atombomber.
Det er nemlig den sjeldne varianten U-235 som er etterspurt. For å reindyrke U-235 brukes forskjellige teknikker, som regel små sentrifuger. Her blir det litt lettere U-235 skilt fra U-238, omtrent som fløte fra melk i en gammeldags meieri-separator.
Sluttproduktet kalles anriket uran. Jo mer anriking, desto mer kostbart. Hvis iranerne lar sine omstridte sentrifugene spinne lenge nok, så får de høyanriket våpenuran med 85% U-235 eller mer.
I andre enden av skalaen kunne Tsjernobyl-reaktoren klare seg med lett anriket uran, der andelen U-235 bare var hevet fra 0,71% til om lag 1,5%.. Dette er enkelt å produsere, samt billig å anskaffe.

Skyter du på U-235 med nøytroner, så går U-235 i stykker. Det spaltes i to andre atomer, og sender ut ny skyts i form av enda flere nøytroner. Dermed får du en kjedereaksjon der U-235 hele tiden ”skyter seg selv”. Kjedereaksjonen lager varme. Varmen brukes til å koke vann til damp, så et kjernekraftverk er egentlig en diger dampmaskin. Dampen driver svære turbin-dynamoer og slik lager kjernekraftverket elektrisk strøm.
Disse nøytronene som skytes ut, er underlige "uran-kuler". I et vanlig gevær ville vi sagt at jo fortere kula går, desto bedre virker den. Med nøytronene er det annerledes.
De må bremses ned. Først da slår de inn i uranet og spalter det opp på riktig måte.
For å bremse nøytronene og dermed oppnå full effekt, bruker reaktorene forskjellige stoffer. De kalles moderatorer. Tsjernobyl-reaktoren brukte grafittblokker, samme stoff som finnes i en vanlig blyant og det er dette som på en måte blir reaktorens drivkraft, siden det er det som gjør kjedereaksjonen mulig. Totalt fantes det 1600 brenselstaver fulle med uran, som hver var 7 meter lange og disse stod altså i grafittblokkene som bremset nøytronene i uranbrenselet.
Her er vi framme ved den viktigste forskjellen på et russisk og et europeisk kjernekraftverk.
De europeiske bruker nemlig ikke grafitt. Stavene med uranbrensel står hovedsaklig i vann.
Dermed kunne ikke en slik ulykke ha oppstått i Europa.

Men rundt disse uran-brenselsstavene gikk det også noen kanaler med vann. Dette vannet ble varmet opp til damp og drev turbinene som laget elektrisk strøm.
Du kan også se på dette vannet som kjølevann. Uten vannstrøm forbi reaktoren, ville den raskt bli overopphetet.
Problemet er ikke bare at kjølingen kan svikte. Selve kjedereaksjonen kan også løpe løpsk.
Da blir uranbrenselet varmere og varmere, og blir umulig å kjøle. Vi får en "nedsmelting". For å hindre dette, må vi ha kontroll på ammunisjonen: nøytronene som setter fart på det hele.
Blir det for mange nøytron-kuler, er det beste å suge dem opp. I Tsjernobyl-reaktoren kunne staver av bor-karbid senkes ned i kjernen. Bor-karbid er den rene ”nøytron-suger”, og demper dermed kjernereaksjonen.
Ved å heve og senke kontrollstavene kunne folkene på Tsjernobyl-verket regulerere hvor hett det skulle gå for seg nede i uran-brenselet.

Atomkraftverk lager energi, men de forbruker den også. Når en reaktor forsyner sitt eget strømnett, må den være laget slik at det alltid finnes tilstrekkelig energi til å stenge reaktoren ved et nødstilfelle.
En test skulle gjennomføres for å finne ut om den gjenværende elektrisiteten som turbinen produserte til kjølevannspumpene, etter at den hadde blitt stengt ned, ville vare til det dieseldrevne nødaggregatet startet etter 1 min. En lignende test, som tidligere hadde blitt utført på reaktor 3, hadde vært mislykket fordi spenningen hadde sunket for raskt. Den nye testen, som etter planen skulle finne sted i forbindelse med en rutinemessig nedstenging av reaktoren, skulle finne ut om en forbedret spenningsregulator kunne løse problemet. Resultatet skulle vise seg å bli fatalt.
Onsdag 25. april kl. 13 ble det første trinnet i reduksjonen av reaktorens effekt fra et normalnivå på 3200 megawatt (termiske) til 1000 megawatt satt ut i livet. En slik reduksjon var normalt ved en rutinemessig reaktorstopp. Kl. 13.05 instruerte elektrisitetsmyndighetene i Kiev atomkraftverket til å stabilisere effekten på 1600 MW. Andre trinn i reduksjonen skulle finne sted KL 23.00.
Ved midnatt var det vaktskifte på atomkraftverket og det var da en drøy time til ulykken skjedde. Blant annet skulle et eget tog gå til Moskva like etter vaktskiftet, med arbeidere som var bosatt der. Alle disse så reaktoren gå i luften fra sin plass i toget, der de satt på vei hjem !
Det nye skiftet fortsatte med å dempe kraftnivået og KL 00.28 var de kommet ned i 500 MW.
Da var de kommet så langt ned at operatørene skrudde på det automatiske strømreguleringssystemet. Men dette var i ustand og reaktorens effekt minsket nå til usedvanlig lave 30 MW, noe som er 2% av det nominelle kraftnivået. Situasjonen var nå kritisk.
I denne typen reaktor stiger konsentrasjonen av Xenon - 135 i reaktorens kjerne midlertidig når kraften minsker. Xenon - 135 er også en svært aktiv nøytronabsorbator, noe som betydde da at om for mye Xenon ble produsert, så stod reaktoren i akutt fare for å bli forgiftet av Xenon.
Kontrollstavene stod plassert oppi, for å bidra til den lave effekten og nå begynte operatørene i panikk å ta dem ut, slik at de skulle få litt fart på reaktoren igjen. Klokken var 00.35. Effekten var som nevnt nede i kun 2% og det var høyst risikabelt å drive reaktoren når effekten sank under 20%. Da ble den i all hovedsak stengt av.
Men problemet var nå at graden av xenonforgiftning hadde steget så betraktelig at effekten bare ble økt med 200 MW, til totalt 7% av dens kapasitet, til tross for at flesteparten av kontrollstavene nå var ute.

For å komme seg opp i 20% effekt ble nå kjølevannspumpene Klokken 01.05 satt på full styrke.
Men ettersom reaktoreffekten var unormal lav og nøytronstrømmen tilsvarende svak, så økte bare forurensingen av reaktoren ytterligere. På tross av den enorme kjøle-effekten som pumpene frembrakte, så fortsatte reaktoren å minske farten. Panikken var tydeligvis nå i ferd med å bre seg og man tok ut nesten alle kontrollstavene for få fart på reaktoren igjen.
Det tragiske er at på dette tidspunktet kunne de ha reddet reaktoren, om de hadde iverksatt en full nødstopp, men operatørene prøvde merkelig nok å få full drift på den igjen.
KL 01.15 var reaktoren blitt farlig ustabil. Effekten hadde nå steget endel siden kontrollstavene var fjernet, men nå var kun 6 av de 250 stavene igjen inne i kjernen.
Dette er enda et kritisk brudd på forskriftene, i det man alltid må ha minst 12 kontrollstaver stående i kjernen for å beholde kontrollen med reaktoren.
Til og med ytterst små forandringer er problematiske i en ustabil reaktor, og konsekvensene kan være katastrofale. For å sikre fortsatt drift, måtte operatørene på nytt gå utenom det normale sikkerhetssystemet og overså dermed enda flere faresignaler.

KL 01.23.00 mente man at reaktoren nå var blitt såpass stabil at eksprimentet kunne begynne.
Hovedturbinens fødeventil var stengt av slik at energitilførselen til generatoren var stanset. For å nøyaktig kunne måle elektrisiteten som fremdeles ble produsert, måtte kjøevannspumpene skrus av for en kort periode. Etter hvert som temperaturen steg, begynte det å danne seg dampbobler i kjølemiddelet og etter sekunder begynte dette å nærme seg kokepunktet.
Med skjebnesvangre konsekvenser økte dette også reaktiviteten. I motsetning til vannreaktorene i Vesten, hvor kjølemiddelet også fungerer som moderator, hadde reaktortypene i Tsjernobyl en positiv dampboblekoeffisient (voidkoeffisient) ved lave energinivå.
Den tiltagende strømmen av nøytroner betydde at nøytrontoksiner i reaktorkjernen ble brutt ned utrolig raskt; dette økte reaktiviteten og kapasiteten, noe som igjen varmet opp kjølemiddelet enda mer.
Den nukleære kjedereaksjonen var ute av kontroll. Kjølevannet var på kokepunktet og vanndamp kjøler ikke så godt som flytende vann, så det ble enda varmere.
Men det verste var at det flytende vannet også hjalp kontrollstavene med å "suge nøytroner".
Da vannet ble til damp, ble det enda flere nøytroner i kjernen og kjedereaksjonen kom ut av kontroll.
Kraftverket produserte nå ti ganger så mye varme som det var konstruert for.

KL 01.23.30 beordret sjefen for skiftet en øyeblikkelig reaktorstopp. Denne type reaktorstopp krever at alle 250 reaktorstavene settes tilbake inn i reaktoren for å bremse effekten.
En av de alvorligste konstruksjonsfeilene ved reaktorene i Tsjernobyl var at grafittblokkene i stavtuppene midlertidig økte reaktor-aktiviteten, idet stavene ble satt inn i kjernen. Men siden de settes inn en og en, vil dette normalt ikke være merkbart.
Men de 250 kontrollstavene settes nå alle samtidig tilbake til reaktoren. Dette førte til en dramatisk økning i det allerede for høye nivået av nøytronaktivitet. De nukleære kjedereaksjonene nådde raskt et nivå der de hurtige nøytronene alene kunne forårsake den nukleære kjedereaksjonen, dvs. uten at det trengtes noen forsinkede nøytroner (et fenomen beskrevet som ’hurtig kritikalitet’). I løpet av millisekunder steg effekten til et nivå hundre ganger høyere enn nominalverdien.
I løpet av 10 sekunder steg den termiske effekten fra nær null til omkring 300 000 MW, 10 ganger det reaktoren var konstruert for å yte. Den unormalt høye temperaturen fordreide og ødela kanalene til mange av kontrollstavene, og dermed kunne de ikke bli stukket inn i kjernereaktoren, slik at de kunne tjene som effektive absorbatorer som ville bremse reaktoren.
Da de i stedet smeltet i varmen, sprakk atombrenselet og store mengder hydrogen ble frigjort. Dette blandet seg med oksygenet i luften og dannet knallgass. Gassen ble antent bare sekunder etter den plutselige økningen i effekten og det frembrakte en kraftig eksplosjon ca klokken 01.23.55.N

Reaktorens forseglingslokk på over 2000 tonn ble blåst av. Taket på reaktorbygningen, som var blitt bygget for å beskytte reaktoren mot dårlig vær, ble ødelagt. Siden kjernereaktoren ikke lenger var forseglet, begynte den hvitglødende grafitten i kjernen å brenne.
I løpet av de ti neste dagene ble 250 tonn grafitt fortært av flammene; ca. 15% av atomkraftverkets samlede forråd.
Store strålingsdoser ble frigjort. Den brennende grafittens ekstreme temperatur medførte at det radioaktive materialet ble drevet høyt opp i atmosfæren. Der dannet flyktige isotoper som jod-131 og cesium-137 dødelig aerosoler. Før disse kunne bli vasket ut av atmosfæren av regn hadde de blåst avsted som radioaktive skyer som drev flere hundre, ja, til og med flere tusen kilometer. Radioaktive metaller med høyere kokepunkt ble frigjort i form av støvpartikler; disse falt ned i nærheten av reaktoren.

Katastrofealarmen gikk og anleggets egne brannfolk ble satt inn. Man fikk også raskt forsterkninger, men disse hadde en håpløs oppgave. De kunne ikke være der inne lenger enn få minutter på grunn av den voldsomme strålingen. De første brannmennene ble snart ført til sykehus med alvorlige stråleskader. De blir innlagt på isolat. Før dagen er slutt, er det omkring 200 der. Noen sendes straks til Moskva for nærmere oppfølging. De modige brannmennene som aller først gikk inn og slukket flere branner like etter eksplosjonen, døde alle etter få dager. De hadde ingen beskyttelsesdrakter på seg og fikk ufattelige mengder med stråling !
De første 12 timene hadde de kun kvalme og diare, men etter 24 timer var kjøttet helt gjennomstekt. De døde i vanvittige smerter! Totalt gav 31 brannmenn sitt liv denne natten for å redde det øvrige Europa. De kjempet en heroisk kamp for å få kontroll over flammene. Det virker som om verken de eller mange av de andre hjelperne hadde blitt informert om den akutte faren ved strålingen som de ble utsatt for.
KL 05 om morgenen hadde brannfolkene klart å slukke alle brannene i selve bygningen og dermed hindret den i å spre seg til reaktor nr 3, som lå nesten vegg i vegg.
Dermed hadde de klart å avverge en stor katastrofe.

Det er laget et stort monument over de falne brannmennene i utkanten av Tsjernobyl.
Det består av 6 brannmenn i naturlig størrelse som er i full gang med å slukke brannen.

Etterhvert innså myndighetene at de klarte ikke å slukke den brennende reaktor kjernen og dagen etterpå begynte helikoptere å dumpe sand, stål, bly og leire på den brennende reaktoren.
Ledelsen ved Atomkraftverket ville allerede da evakuere befolkningen i Pripyat, men fikk blankt avslag. De russiske myndighetene ville for alt i verden unngå panikk i befolkningen.

Først neste dag ble det besluttet å evakuere befolkningen i Pripyat.
Innbyggerne der hadde fått med seg at det hadde skjedd noe med verket, men livet gikk sin vante gang. Ingen informasjon ble gitt dem, noe som er kritikkverdig. Innbyggerne burde ha fått beskjed om å holde seg innendørs, men det skulle enda gå lenge før myndighetene begynte å informere folk på en seriøs måte.
Om ettermiddagen og kvelden kom over 1100 busser for å hente alle innbyggerene.
I millionbyen Kiev, ca 15 mil borte, fantes det dermed ikke en eneste buss igjen, og alle innbyggerne der lurte fælt på hvor alle bussene var blitt av.
Kollektivtrafikken i Kiev var dermed forsvunnet, med de problemene det skapte.
Folkene i Pripyat fikk beskjed om at de skulle kun være borte i 4 dager og derfor skulle de bare ta med seg noen klær. Leilighetene stod derfor igjen slik de gjør, mens man er borte en weekend. Men ingen av innbyggerne skulle noensinne få vende tilbake !

Den 2 mai, utvidet man så evakueringssonen til 30 km, noe som gjorde at 135 000 mennesker nå ble evakuert.

Brannen raste fortsatt heftig og alt reaktorbrenselet i bunnen av reaktoren brant fortsatt med ca 2500 til 3000 grader. Et helikopter som fløy ca 200 meter over reaktoren, målte en lufttemperatur på 180 grader der oppe.

Situasjonen var nå svært kritisk, i det man var i ferd med å få en nedsmelting.
Den hvitglødende sterkt radioaktive grafitten var nemlig i ferd med å smelte seg gjennom det underste laget med betong i gulvet. Problemet her, var at det lå vann like under dette. Om den varme grafitten nådde vannet, ville en ny og langt større og omfattende eksplosjon inntreffe, siden vann er en viktig ingrediens for å sette i gang en kjernefysisk reaksjon. Denne eksplosjonen ble beregnet til å ha langt over 5 megatonn sprengkraft.

Beregninger man senere foretok, viste at en slik omfattende kjernefysisk eksplosjon ville ha ødelagt alt liv innenfor en omkrets på 32 mil !
Hele Europa ville også ha blitt ubeboelig på grunn av meget sterk stråling !

Dette vannet måtte man straks få vekk og løsingen ble å grave en tunnel under jorden fra reaktor 3 og bort til vannet under reaktor 4, slik at det kunne dreneres bort. Dette tok tid og varmen var intens. Arbeiderne måtte holde ut temperaturer på opp mot 50 grader. Men de klarte oppgaven og faren for en enda større ulykke var borte. Alle disse er i dag døde, eller svært syke, da de oppholdt seg alt for lenge i nærheten av reaktoren. De gav sine liv for å redde resten av Europa.

9 dager etterpå, den 6 mai, hadde helikopter-flygerne dumpet 5000 tonn med materiale på reaktoren og fått kvelt og slukket den utvendige brannen, samt tettet igjen ovenfra,slik at strålingen avtok
Man kunne nå bruke den nygravde tunnelen til å få kjøle ned og slukket brannen i selve reaktorkjernen. Etter kort tid lykkes dette, ved hjelp av kalde ilds-kvelende gasser som man fikk tilført via tunnelen.

Men grafitten og uranbrenselet var fortsatt varmt, ja opp mot 1000 grader. Noe av tunnelen ble utvidet til et større rom på 30 x 30 meter, som man ville fylle med nitrogen for å kjøle, siden denne holder godt over 100 minusgrader. Men dette ble ikke gjort, da man tydeligvis fikk kontroll over utviklingen.
Sakte sank temperaturen på det som var igjen av den innekapslede kjernen.
Nå i 2006, 20 år etterpå, holder den ca 40 grader.
Et stort problem er det dog at den ligger i dag kun 2-3 meter over grunnvannet.
Skulle den nå dette, vil store mengder radioaktiv stråling spres ut i Pripyatelven, som går like ned til Svartehavet. Det er også fra denne elven millionbyen Kiev henter sitt drikkevann.
Av 190 tonn reaktorkjerne er 180 tonn fremdeles der i form av støv og aske, smeltet og stivnet radioaktivt atombrensel og utlekket væske i reaktorens krater og grunnmur. Det var dermed bare 10 tonn som brant opp og forårsaket utslippene.


I tunnelen, som gikk fra reaktor 3 til den ødelagte reaktor 4, ble det først installert et permanent kjølesystem og så begynte man byggingen av sarkofagen. Denne skulle kapsle inn hele den ødelagte reaktoren, slik at befolkningen ble beskyttet mot stråling. Et annet viktig formål, var å holde den ødelagte reaktoren tett for regn og snø. Dersom strålingen kommer i kontakt med vann, økes nemlig effekten kraftig.

Men før man kunne begynne å bygge sarkofagen, så måtte man få ryddet skikkelig opp på taket av reaktoren. Der lå det fortsatt svært radioaktive små reaktordeler, disse falt ned dit etter eksplosjonen. Flere millitære tropper ble dermed sendt opp på taket for å kaste de radioaktive delene ned på bakken. De fikk en dags frist til å selv lage en beskyttelsesdrakt av bly-plater. De så ut som noen dårlig kledde riddere fra middelalderen. Pga den høye strålingen, så hadde de ca.1 minutt på seg før de hadde fått en livsdose med radioaktiv stråling. Dermed måtte de ned og reise hjem. men mange var hele 5 ganger ute på taket, før de gav seg.
Siden folkene bare kunne være der i ett minutt hver, så ble det brukt tusenvis av mennesker også til dette oppdraget. Men de lyktes til slutt i å rense taket for løse biter og bygningsarbeiderne kunne dermed begynne å bygge sarkofagen.

Men selv om alle brannene nå var slukket, så var problemene langt fra over.
Siden reaktoren løp løpsk og i tillegg etter eksplosjonen ble liggende en tid uten tak, så ble enorme mengder radioaktivt materiale sendt til himmels.

I all hovedsak bestod nedfallet av 4 stoffer. Cesium, Strontium, Jod og Plutonium.
Alt strontiumet og det aller meste av plutoniumet falt ned i en omkrets på 30 kilometer fra reaktoren, siden dette er relativt tunge stoffer. Det er disse som danner grunnlaget for dagens avsperrede sone rundt reaktoren.


FORTS FØLGER I NESTE INNLEGG
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 02:11

Men med Cesium og Jod gikk det langt verre. Den sterke varmen fra reaktoren sendte disse stoffene høyt til himmels og vindretningen gikk mot nord-vest. Grensen til Hvite Russland ligger bare 1 mil nord for reaktoren og hele radioaktiviteten ble ført inn dit med vinden.

Beregninger viser at 70 prosent av Tsjernobyls totale forurensing havnet i Hvite Russland.
Dette landet måtte senere legge brakk et helt jordbruksområde på 2500 kvadratkilometer, i perioden 1986 til 1989. Jorden var for radioaktiv. Totalt ble 30% av jordbruksarealet og 40% av skogarealet alvorlig nedsmittet i Hvite Russland..
I Ukraina ellers ble et areal omfattende 12% av jordbruksarealet og 40% av skogarealet alvorlig nedsmittet. Det bor nå ca 3 millioner i dette området.

Men vinden sendte også de første dagene endel nedfall over Polen og de baltiske landene. Noe falt ned i Sverige, samt en mindre del blåste videre til midt Norge. Etter 3 dager dreide vinden mot vest og dermed ble det Tyskland, Tsjekkoslovakia, Østerrike og Frankrikes tur til å få sin del med radioaktivt nedfall. En mindre del falt også ned i Holland, Belgia og England.
Årsaken til dette voldsomme omfanget var at det brant i reaktoren i 9 dager og den lå jo der helt ubeskyttet, så strålingen kunne foregå nesten helt uten hindringer.

Som nevnt inneholdt dette avfallet Jod og Cesium. Jod er den minst farlige av disse to, siden Jod har en halveringstid på kun 8 dager. Det vil si at om vi tenker oss en dose på 10 gram radiaktiv jod, så vil den etter 8 dager ha blitt redusert til 5 gram. Etter nye 8 dager er dosen så kommet ned i 2,5 gram. Ergo forsvant dette stoffet relativt raskt.
Men menneskene som bodde like i nærheten, slapp ikke like lett unna. De første 8 dagene var konsentrasjonen av radiaktiv Jod svært høy. Denne isotopen (I-131) samler seg i skjoldbrukskjertelen.
Ved vedvarende stråling, vil konsentrasjonen bli så høy at den etter en tid vil føre til kreft i skjoldbruskkjertelen. Det antas at svært mange mennesker i Ukraina og Hvite Russland har fått kreft i skjoldbrukskjertelen, men man kjenner ikke til nøyaktige lister over antall tilfeller. På grunn av at latenstiden for denne typen kreft er 5-6 år, så gikk det en tid før man merket en sterk økning av krefttilfeller.

Cesium derimot, er noe svineri. Cs 134 har en halveringstid på 2 år, mens Cs 137 har en halveringstid på hele 30 år. Disse to Cesium-isotopene blir man dermed ikke kvitt så lett.
Det falt en hel del regn i dagene etter ulykken. Regnet bandt radioaktiviten og forsterket dermed dette nedfallet i områdene rundt Hvite Russland og Russland.

Cesium legger seg i jord overflaten og tas raskt opp i skog og mark, åker og eng.
Dyr som beiter, eller får tilkjørt for fra forurenset mark, vil også inneholde radioaktivitet.
I Norge ble det påvist cesium i fisk, sau og rein gjennom disse bequerell målingene som vi husker.
Spesielt reinkalver hadde en høy forekomst av cesium. Sommeren 1986 ble derfor store mengder kjøtt holdt tilbake i Norge, men allerede om høsten var Cesium-innholdet på retur og restriksjonene ble da opphevet.

Som i de fleste andre europeiske land var nedfallene så store at det etter ulykken måtte iverksettes en rekke restriktive tiltak for å skjerme befolkningen. Samlet for Vest-Europa alene blir det i dag regnet med at kostnadene for disse tiltakene beløper seg til ca 1000 milliarder kroner.

Men i områdene rundt Tsjernobyl gikk det ikke like smertefritt for seg. Der var konsentrasjonene av Cesium så store i områdene rundt atomkraftverket, at jorden måtte fjernes i et 25 cm tykt lag. En liten landsby like ved verket, måtte man ganske enkelt grave ned. Enorme mengder radioaktiv jord ble tatt opp og gravd langt ned i den rene jorden..

Disse såkalte opprydningsarbeiderne kom fra hele Sovjet. En del visste ikke om at de skulle till Tjernobyl, men fikk vite det når de kom fram. De hadde ikke noe valg,men gjorde det for sitt land. .
En mann skal ha lett etter de stedene der den høyeste strålingen var, slik at de kunne merke det av på kartet. Han hadde gått til doktoren for en undersøkelse av strålingen, og doktoren hadde sagt att han ikke fikk arbeide mer for han hadde nå for mye stråling i seg. Men han fortsatte, for han ville gjøre det for sitt land. Det var hele 650 000 mennesker som ble beordret til Tsjernobyl for å rydde opp. Jo nærmere reaktoren man var, desto høyere lønn fikk man.
Folk hadde ikke så mye penger, så mange ville jobbe i nærheten av reaktoren på tross av risikoen.
Det fantes vernemasker og andre saker for å beskytte seg, men det var så varmt at ingen brukte dem.
Etter en stund fikk arbeiderne tilgang til flere dosimeter (måleinstrument for radioaktivitet) men det viste seg bare å være for syns skyld, siden alle arbeiderne fikk målt nøyaktig samme mengde på sitt dosimeter, uansett hvor de var.
Totalt tok dette opprydningsarbeidet over 4 år.

Selve reaktoren måtte man også få gjort noe med og det raskt. Løsningen ble å bygge et skjold over den, eller en Sarkofag, slik at all stråling og utslipp ble holdt inne. Hele sarkofagen ble bygget og montert på bare 6 måneder og da var hele reaktorbygget kapslet inn og forseglet. Men siden tiden var knapp, så bærer dette bygget preg av hastverksarbeid.
Man tok seg f.eks ikke tid til omfattende sveisearbeid, men la bare deler av platekonstruksjonen løs på taket, for så å feste det provisorisk senere.
Kun 7 år etterpå, i 1993 begynte konstruksjonen derfor å sprekke og man har siden drevet omfattende vedlikehold og reperasjonsarbeid på den. Rust, korresjon og annen slitasje kjemper man mot. Dette drev de også på med da vi var der.
Tilsammen var det nå ca 100 kvadratmeter med hull i taket. Her rant det inn regnvann og snø, noe som var meget alvorlig.
Tilførsel av vann setter fart på strålingen og i verste fall kan man få en nukleær reaksjon igjen. Man prøvde fortvilet å holde den tørr, men problemet var at deler av reaktoren raste sammen i eksplosjonen og det fantes mange områder der man ikke kunne komme til. Det vannet som rant ned der, fikk man altså ikke drenert ut. Dette førte til stadig økt stråling.
Så lenge det ligger mangfoldige tonn med radioaktivt reaktorbrensel i bunnen av kjernen, så må man regne med slikt.

Guiden vår fortalte at nederst i kjernen ligger det 120 kg med plutonium. Dette har en halveringstid på hele 24 000 år.
Med andre ord vil det etter ca 100 000 år fortsatt ligge 30 kg plutonium der nede. Et radioaktivt stoff kan regnes som ufarlig først når det har gjennomgått 20 halveringer. Dermed vil det gå 500 000 år før Plutoniumet der borte er ufarlig.

Plutonium regnes som det farligste kjente grunnstoffet. og er ekstremt giftig kjemisk sett, i tillegg til at det er radioaktivt. Vi kan få det i oss gjennom luften og innånding av et lite støvkorn plutonium vil med meget stor sannsynlighet føre til lungekreft eller benmargskreft. Et milliondels gram regnes til å være nok til å drepe et menneske.
Så med andre ord kan man ikke bli kvitt det som ligger i bunnen av den sammenraste og oppbrente reaktoren, men må heller forsøke å sikre den best mulig.

De hadde nå blant annet laget to store hull i en av veggene. Guiden forklarte at den ene veggen i selve reaktoren nå lente seg inntil veggen i sarkofagen og denne holdt på å gi etter. Om det skjedde, så ville også reaktorveggen falle ned og dermed hele taket, slik at alt ville bli liggende åpent igjen. Da visste man ikke helt hva som kunne skje.
Planen var nå å kjøre noen store mobilkraner inntil veggen og få festet dem til den indre veggen gjennom hullene, slik at denne midlertidig stabiliseres bedre. Slik lapping kan man selvsagt ikke basere seg på i all evigheter og den gamle Sarkofagen var da heller ikke planlagt for å stå noe særlig lengre enn 30 år.

Nesten umiddelbart etter opprydingen rundt atomkraftverket, ble de tre reaktorene som fremdeles var i stand satt i drift igjen. I 1991 ble reaktor 2 stengt etter en brann i turbinhallen. En ødelagt generator er faktisk det eneste som feiler den.
I 1995 bad Ukraina så om 900 millioner dollar fra medlemmene av G7-landene for å kunne stenge driften ved atomkraftverket i Tsjernobyl for godt, samt planlegge og bygge en ny og mer stabil sarkofag (skjold)
Mot slutten av 1997 ble reaktor 1 stengt på grunn av slitasje og den 15. desember 2000 ble også reaktor 3 stengt. Denne er sammenbygd med den havarerte reaktor 4 og det er kun en 6 meter tykk betongvegg skiller dem.
Da reaktor 3 ble stengt ned, innebar det at driften ved atomkraftverket stanset for godt.

Tegningene til den nye Sarkofagen lå klar der borte nå, mens vi var der. Denne ville holde en mye høyere kvalitet enn den første og den var beregnet til å holde i 100 år. Totalt har det nå kommet inn 2,4 milliarder kr fra de rike landene i verden til prosjektet og man vil derfor snart begynne byggingen. Av denne summen står Norge forresten for ca 35 millioner.

Den nye sarkofagen blir stor. Den er 257 meter lang og 160 meter bred. Høyden er 108 meter. P.g.a. strålingen skal den først bygges ved siden av den gamle og så trekkes over det gamle sarkofagbygget etterpå, rullende på skinner.
Først da kan man starte å demontere den gamle sarkofagen, siden den og hele reaktoren da vil være inni den nye. Man vil da i tillegg få mulighet til å jobbe med selve reaktoren.
Derfor må den nye sarkofagen romme den gamle i sin helhet.

I ettertid har Sovjetunionen fått hard kritikk for måten de håndterte ulykken på.
Man varslet ikke i det hele tatt om det som var skjedd og det var svenskene som først fattet mistanke. Rutinemessige målinger ved et av deres kjernekraft, viste at det fantes unormal mye radioaktivitet i luften. Snart fikk man sporet denne i retning Sovjetunionen og etter en tid innrømmet russerne at: joda, det hadde vært en uheldig episode ved en reaktor i Tsjernobyl.
Sitt eget folk behandlet de på samme måte. Ingen informasjon slapp ut og selv befolkningen i Tsjernobyl og Pripyat fikk ikke vite noen flere detaljer om selve eksplosjonen, før de ble evakuert. De hadde selvsagt både sett og hørt den, men visste ikke mer.

Befolkningen i Kiev ble ikke evakuert, den var for stor til det.
Langt mer kritikkverdig var det at innbyggerne i Kiev ikke fikk beskjed om å holde seg innendørs. Kun få dager etterpå var 1 mai feringen i gang, med masse folk marsjerende ute i gatene i flere dager.

Alle disse ble uvitende utsatt for stråling. Først den 3 mai var nyheten kommet ut blant folket. Da forsøkte mange å flykte så langt unna Tsjernobyl og Ukraina som mulig. Sovjetmyndighetene var imidlertid fast bestemt på å hindre at det brøt ut panikk i befolkningen, og la alle mulige hindringer i veien for de som ville ut. Det ble blant annet satt ut politisperringer ved alle utfartsårene fra Kiev hvor folk på flukt ble stanset. Plass på fly var en umulighet. De var fullbooket av toppene i kommunistpartiet som sendte sine barn til Moskva, eller så langt bort som til St. Petersburg. Noen klarte å skaffe plass for barna sine på toget, men fikk beskjed om at de risikerte å miste jobben sin hvis de sendte barna ut.

Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov holdt 14. mai en 26 minutters lang fjernsynstale til det sovjetiske folk. Gorbatsjov tok blant annet for seg atomkraftulykken ved Tsjernobyl 18 dager tidligere. Gorbatsjov betegnet hendelsen som "en tragedie der den fredelige atomkraften for første gang var kommet ut av menneskers kontroll."
Det ble videre opplyst om at alle branner var slokket og man hadde nå full kontroll over situasjonen. Kort tid etterpå begynte hodene å rulle, da man trengte noen å skylde på.

Direktøren og sjefingeniøren ved det ulykkesrammede atomkraftverket i Tsjernobyl var blitt avskjediget på grunn av "uansvarlighet og inkompetanse" i forbindelse med katastrofen 26. april, meldte partiavisen Pravda 15. juni.
De to som fikk sparken, hadde ikke vurdert eksplosjonen og utslippet med tilstrekkelig alvor, skrev Pravda. Dessuten hadde de ikke hurtig nok fått igang arbeidet med å bekjempe ulykkens omfang. Direktøren og sjefingeniøren ble avskjediget på et partimøte i Kiev, der de også ble beskyldt for manglende disiplin, dårlig ledelse og uansvarlighet.

Direktøren, Viktor Brjukhanov, ble 29. juni 87 dømt til ti år i arbeidsleir. Samme straff fikk sjefsingeniøren ved anlegget, Nikolaj Fomin, og hans stedfortreder Anatolij Djatlov. Ytterligere tre tiltalte, skiftlederen, reaktorsjefen og statens kontrollør, ble dømt til arbeidsleir i henholdsvis fem, tre og to år. Samtlige ble funnet skyldige i grove brudd mot sikkerhetsforskriftene. Rettssaken ble innledet i kulturhuset i Tsjernobyl 7. juli.

Med dette setter jeg strek for oppsummeringen angående reaktorulykken.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Fulle av inntrykk forlot vi området og kjørte mot utkanten av byen.
Guiden spurte om vi hadde lyst til å se kirken, noe vi takket ja til.
Det var en russisk ortodoks kirke, som var bygget rundt 1875, da den gamle kirken brant ned.
Den var full av vakre malerier, samt lysekroner, vaser, begere og andre staselige ting.
Vi kikket rundt og tok en del bilder. En gammel dame satt og passet på, før hun plutselig kom bort og tok vennlig men bestemt tak i den høyre hånden min. Jeg forstod lite, før hun gav tegn til at jeg ikke fikk lov å ha hendene i lommene i kirken. Vel vel, man lærer noe nytt hele tiden.

Vi kom snart til den indre 10 kilometers sperringen og her forlot guiden oss.
Etter en stund tok sjåføren en liten avstikker, da vi skulle få se den svære oppsamlingsplassen av utstyret som ble brukt i sloknings og oppryddingsarbeidet etter ulykken.
Snart var vi fremme ved et svært jorde på flere hundre mål. Her stod det hundrevis av biler, lastebiler og busser. Ja, det stod til og med flere helikoptere der.
Alle sammen var for radioaktive til å kunne brukes og stod bare der og rustet vekk.
Det var et skremmende syn. Kort tid etterpå fikk vi øye på den ytre 30 km sperringen og her ble bilen målt for eventuell stråling. Det gikk greit og vi fikk kjøre ut.

Vi fortsatte langs smale grusveier tilbake mot hovedveien. Vi passerte et lite småbruk og her gikk det en liten jente på 3 - 4 år i veikanten. Jeg hadde en boks med fanta til overs fra matpakken, så jeg bad sjåføren stoppe, slik at jeg fikk gitt brusboksen til den lille jenta.
Øynene lyste opp av lykke og hun løp gledesstrålende mot foreldrene for å vise hva hun hadde fått. Kanskje hadde hun aldri smakt brus før?

Vi nådde hovedveien og turen tilbake foregikk i samme halsbrekkende tempo, men vi var nå blitt vant til det, så det ble en liten middagslur i baksetet.

Vel tilbake til bibelskolen om kvelden var bilen nettopp ferdig losset og det hadde gått fint. Kveldsmaten stod på bordet og vi slappet av på rommet etterpå, bare avbrutt av en tur ut i bilen for å hente lesestoff, samt mate de firbente vennene våre. De fikk masse skinke og de to siste karbonadene til Reidun. Dette gikk ned på høykant og var nok luksusmat for Ukrainske vakthunder.
Onsdags morgen stod vi opp og var klar for å begynne på hjemturen.
Men først måtte vi ha frokost i matsalen. Vi fikk rundstykker og speilegg med skinke.
De hadde også satt frem en liten skål med kjøttkaker. Mens vi satt der alene og spiste, så kom plutselig den ene hunden inn i matsalen. Den stoppet ca 5-6 meter fra bordet og satte opp et bedene blikk. Vel vel, tenkte jeg. Den kan jo få et par kjøttkaker, men i det samme så forsvant hunden rundt hjørnet. Ok, da kaster jeg bare kjøttkaken bortover golvet, så kommer nok hunden frem som et lyn. Som tenkt så gjort, og en skikkelse kom straks frem rundt hjørnet.
Men det var bare det at dette var slett ingen hund, men derimot pastor Nikolai Kaminsky i egen høye person. Han stoppet opp og kikket på kjøttkaken som kom rullende bortover gulvet og la seg til rette like foran føttene hans. Heldigvis satt jeg med ryggen til, men Nils Arne fikk med seg det hele. Øynene på pastoren så omtrent ut som to store klinkekuler og jeg er sikker på at han ønsket oss begge direkte til Sibir. Man han forsvant heldigvis ut døren og jeg var raskt borte og hentet kjøttkaken, i tilfelle han skulle komme inn igjen.

Etter dette fikk vi det travelt med å avslutte måltidet. Vi hadde fortsatt en ting til på programmet. Nils Arne ville gjerne kjøpe en Matruska dokke, slike tredokker som har en mengde mindre dokker inni seg. Valentin hadde lovet å ordne dette, så vi gikk ut for å vente på den sorte Passaten. Vaktmannen pekte på hunden og sa "katastrof" Den hadde forspist seg på norsk skinke kvelden før og sovet halve natten, etter hva vi forstod på tegnspråket hans :-)
Valentin kom og kjørte oss ned til en butikk, der de solgte slike dokker.
Med disse i boks, var vi klar til å starte på hjemturen. Alle hadde møtt frem for å ta avskjed og vi takket pent for all hjelp. De første tre timene gikk greit, men så kom vi til en veisperring.
Det viste seg at veien var stengt på grunn av asfaltarbeid. Sett på uflaks. Ukrainerne asfalterer maks 2-3 dager i året og selvfølgelig måtte de ta en av disse dagene akkurat nå.
En flere mil lang omkjøring på dårlige grusveier uten skilt, var ingen av oss særlig lystne på. Imidlertid kom det en ukrainsk trailer som gav tegn til at vi skulle følge etter. Vi så gjorde og det var litt av en veg. Ca 15-20 kilometer i timen var passelig fart. Til å begynne med var det asfalt, men så gikk det over i grus, med større og større huller i vegen. Da vi ikke trodde det kunne bli verre, så var det slutt på grusen og vi kjørte inn på en sandveg. Den sanden var like finkornet som den vi har på Orrestranden. For å unngå at bilene kjørte seg fast, hadde de hamret noen forvokste brosteiner ned i sanden med ca 30 - 40 cm mellomrom. Disse var ujevne og farten ble satt ned til 10 km´t i over en halv time. Det gikk så tregt at Nils Arne vurderte og hoppe ut for så å gå i forveien, mens jeg kom humpende etter. Vi var nå langt ute på landsbygda og fikk se mange rare ting, blant annet en hjemmesnekret lastebil.
Styrehuset var laget av kryssfinerplater, og dørene var hengslet med store bladhengsler, slike som vi har på portene hjemme. Omsider var vi tilbake på hovedveien igjen.
Omkjøringen var på ca 3 mil og vi brukte nesten 2 timer. Resten av turen til grensa gikk problemfritt for seg.

Vi stoppet på en bensinstasjon, der det lå et typisk Ukrainsk toalett. Her hadde man enkelt og greit laget et hull i betonggulvet, og det skulle man så forsøke å treffe. Dette hadde flere mislyktes i, siden det lå dritt over hele gulvet. Noe dasspapir fantes heller ikke.
Man brukte hånda, og så vasket man den i hageslangen som hang utenfor. Nils Arne skulle ta et bilde, men da han var 5 meter fra bygningen, så luktet det slik at han måtte snu.

Hadde større forhåpninger til denne grensepasseringen. Ettersom vi var tomme, så trengte vi ikke kjøre ned til den store tollbygningen, og kunne dermed bare fortsette til pass og vekt kontrollen. Vi kjørte frem til porten og jeg regnet med at vi her skulle bli registrerte og få laufsettelen. Sveivet ned vinduet og sa "posjta" (tom) til vakten. Dette hadde han ingen tro på og kom med en lang regle, der jeg forsto såpass at det var da ingen som kom kjørende her med en tom bil uten lass. Det der gadd jeg ikke høre på og hoppet ut, samtidig som jeg gav tufsen klar beskjed om å følge med.
Vi gikk bak og jeg lukket opp bakdørene på vidt gap. You see! POSJTA !!
Joda, han kikket og kom med enda en lang regle på russisk/engelsk/tysk om hvor idiot man måtte være om man kjørte rundt uten lass på bilen.
I det jeg skulle til å spørre ham om det i det hele tatt ble produsert noe i dette landet som er verdt å importere til EU, så la jeg merke til at han hadde falt i dype tanker. Plutselig lyste han opp og pekte på hengeren, mens han sa: Kaputt ??
Ja svarte jeg. Kaputt ! Katastrof ! kaputt ! og tok på meg min mest sørgmodige mine :-(
Da var plutselig alt iorden. Selvsagt kunne vi ikke laste noe på en ødelagt henger og vi fikk straks laufsettel og det hele. Kjørte inn og fikk stempel i passkontrollen, samt tollkontrollen.
Veiskatten slapp vi å betale, siden vi hadde vært inne med en hjelpesending. Bra gjort !
Nils Arne lurte på om vi nå kunne kjøre inn i ingenmannsland, men det var fortsatt en rute som manglet stempel. Tenkte etter og kom på at det lå et lite kontor bak tollbua som vi enda ikke hadde vært innom.
Der stod det: Økologisk kontor, og det skal bli spennende å finne ut hvilke papirer han forlanger å få se, før vi får det siste stempelet. Muligens vognkortet ?
Vi gikk inn og jeg gav ham laufseddelen, mens jeg fant fram dokumentmappa.
Han stemplet laufseddelen og gav meg den tilbake igjen, før jeg i det hele tatt hadde rukket å finne frem noe som helst. Så da gikk vi ut i sola, mens vi funderte på vitsen med å ha et kontor der man får et stempel uten å vise frem noe som helst.

Så kjørte vi inn i ingenmannsland og frem til den polske siden. Her var det som alltid litt kø. Polakkene er nå blitt EU´s yttergrense og må da kontrollere det ene og det andre. Vi fikk den polske laufseddelen og så kom det folk og ville kontrollere bilen for flyktninger. Den var jo tom og det så de fort, men de måtte allikevel kikke i skuffer og skap etter rømlinger. Men de fant ingen, hverken i verktøykassen eller kjøleskapet. Dieselkontroll fikk vi også. Man har nemlig ikke lov å ta med mer enn 200 liter diesel inn i EU. Våre matematiske beregninger hadde ført til at vi nå hadde rundt 180 liter og fikk da et godkjent stempel.
Har du mer enn 200 liter på tanken, så må det det du har for mye fortolles inn i EU og da får man plutselig et par tollkontorer, samt en bank ekstra å besøke.

Passene våre ble samlet inn og da var det bare å rusle bort til tollbua for å stille seg i kø. Vi fikk dem igjen og la turen om tollkontoret etter det siste stempelet.
Så kjørte vi omsider inn i Polen. Vi var spente på hvor lang køen var denne gang, men ble skuffet.
Det stod ikke mer enn 2-300 meter med kø for å komme ut av Polen og inn i Ukraina.
Onsdagskvelden er nok litt tidlig i uka, til å samle de helt store mengdene med biler.
Hele grensepasseringen hadde ikke tatt mer enn 3 timer og 3 kvarter, så dermed bestemte vi oss for å kjøre opp til Statoil i Lublin for å ta kvelden der. Etter ca halvannen time var vi fremme, men det var dårlig med parkeringsplass for natta. Vi gikk inn og fikk oss noen pølser, før vi fortsatte 2-3 mil til. En annen stasjon dukket opp i horisonten og der var det god plass.
Klokka hadde enda ikke rundet midnatt, så vi var godt fornøyde.
Stod opp i åtte tiden og gled opp til Warszawa, der vi tok samme veien rundt byen.
Noen mil før Warszawa tok vi forresten igjen en gammel bonde med en trøtt og sliten traktor.
Han hadde 4 melkespann stablet oppi en liten kasse som hang bakpå. Like etter svingte han inn på en markedsplass, og der skulle nok melken selges i løsvekt med øse.
Der fantes det meste for salg, både levende høner og griser, samt diverse egg og grønnsaker.

Vel igjennom Warszawa, programmerte Nils Arne GPS´en til å finne fergekaien i Gedynia.
Men først måtte vi innom Statoilen i Ostrada for å fylle tanken smekkfull med billig diesel. Den kostet rundt 7,50 kr literen. I Ukraina kostet den 4,50 kr, men der kan man jo ikke fylle noe særlig, siden man ikke kan ha med seg mer enn 200 liter inn i EU.
Vi kjørte inn i Gdansk og her ledet Hildegunn oss direkte inn på motorveien til Gdynia.
Flink jente. Etter 2 mil på denne var vi fremme på kaia. Observerte at det som vanlig var en hel haug med polakker som stod oppmarsjert i ventesporene. La turen bortom billettkontorene for å sjekke inn.

Der fant vi en polsk jente som snakket bra svensk. Nils Arne så dermed frem til å bli kalt Nils Arne igjen og ikke Niiiils, eller Njeels, samt mange andre løgne varianter.
Jeg holdt på å knekke sammen av latter da han fikk billetten sin. Der stod det nemlig Niklas Håland :-)

Tilbake ved bilen hadde vi plutselig fått selskap av en norsk bil. Det viste seg å være en bil fra Åndalsnes som kjørte fast på Polen for Wenaas.
De produserer arbeidsklær og har flagget ut det meste av produksjonen. Han hadde med stoff, glidelåser og lignende ting ned til fabrikken og kjørte ferdige plagg hjem igjen. Fabrikken lå kun 3 mil fra kaia, så det ble ikke mange milene i Polen. Han klarte derfor fint å kjøre en tur i uka. Det ble mange ensomme turer på ferga, så han var glad for å få selskap.
Vi hadde fått lugarer ved siden av hverandre og gikk etterpå ned for å spise. Jeg gav beskjed om at den sjåførkafe´en hadde jeg gitt opp, så jeg ville heller ta med matkupongen bort i den vanlige kafe´en der de hadde Hamburger og Pommes frites. Restauranten gadd vi ikke en gang prøve oss på.

Møringen trodde ikke det gikk an, så vi gikk inn på sjåførkafeen og der var polakkene i full gang med rå kjøttdeig og kylling a la salmonella.
Dermed var begeret fullt og jeg satte kursen mot den andre kafeen i 18 knops fart med de to andre på slep. Gikk bort til disken, la matkupongen på disken og bestilte hamburger med tilbehør.
Kjerringa kastet et blikk på meg, før hun utbrøt: "You are welcome in our trucker cafe".
Det der var noe av det dummeste hun kunne ha sagt, for nå smalt høyre hånda mi i disken så kopper og kar skvatt, mens jeg sa med atskillig sintere stemme:
I will eat here. Give me hamburger and pommes frites, right NOW !!

Da ble det plutselig helt stille i lokalet og så kom det plutselig en hovmester fykende med beskjed om at vi bare kunne gå til bordet og sette oss, så skulle han ordne alt sammen. Vi gav ham matkupongene og syntes alt stod bra til.
Hamburgerne kom på bordet og de var gode. Gikk bort i diskoteket, der de hadde noen behagelige skinnstoler, så vi ble sittende litt å prate litt over en kaffekopp.
På vei til lugaren la vi ruten om taxfree´en og gjorde noen små innkjøp. Fortsatt stod det securitas vakter i hver en krok og fulgte hver bevegelse man gjorde.
Vel tilbake på lugaren fikk vi et nytt sjokk. På den andre nabolugaren vegg i vegg med oss, lå det tydeligvis en polakk og han snorket så det holdt. Jeg har aldri hørt maken.
Man skulle tro fyren var i full gang med vedsaging inne på vår egen lugar. Banket noe voldsom i veggen og det hjalp.
Det ble fredag morgen og da bar det rett ned i sjåførkafeen, siden frokostene der jo faktisk er helt på topp. Lassevis med småpølser, egg og bacon ble fortært. Polakkene satt som vanlig å glodde på TV, mens de stappet rundstykker og frukt i lommene sine.
Møringen var fortsatt med oss og han fortalte at rederiet hadde prøvd å dele ut gratis matpakker til frokost i en periode, for å få slutt på dette. Men da tok de bare imot matpakken først, før de fylte lommene etterpå. Er man polakk, ja så er man polakk !

Vi tok avskjed med møringen og kjørte i land. Klokken var nå halv ti og tidskjemaet var heller stramt til å begynne med. Jeg kjører til vanlig for Håkull og de hadde lovet meg et returlass i Sverige, slik at THK fikk noen inntekter på turen.
Vi skulle laste et fullt lass med dører til Sørbø trelast, men disse dørene befant seg hos West Wood i Forserum, ca 23 mil unna. Greit nok det, men vi måtte være der senest halv ett.
Veiene i Sverige er bra, så vi var oppe kvart over tolv, med litt hjelp av GPS´en.
Denne imponerte forøvrig med å varsle om fotoboksene i Sverige også.

Rygget til rampen og fikk på alle dørene. Nå hadde vi plutselig god tid, ettersom DFDS ferga fra Gøteborg til Kristiansand ikke går før halv åtte.
Vi kjørte bort til Jønkøping og videre ned til Borås, før vi var fremme i Gøteborg.

Det ble litt venting på kaia, før en mann kom bort til meg og sa at vi måtte rygge ombord på båten. Den er bygget for fart og har derfor ingen åpning i baugen, kun 2 porter bak.
Vi burde derfor rygge inn her, mente han, slik at vi kunne kjøre ut i Kristiansand, der det er mye trangere.
Nils Arne kom bort og lurte på hva han sa, hvorpå jeg repliserte at fyren sa at du måtte rygge bilen over den smale fergelemmen og inn på båten nå straks! "kem, æg ??" Ja, det var nettopp det han sa, svarte jeg, og la til for egen regning at dette kommer sikkert til å bli rasende festlig å se på. "tipper du ikke kommer til å synes det er like festlig når bilen tipper over kaikanten og ned i sjøen" svarte Nils Arne. Ordet festlig fikk dermed en ny betydning og jeg smokket derfor bilen inn selv.

Håkull har vanligvis endel biler med på denne ferga, og det ble 5 biler denne gang.
DFDS ferga holder høyere standard enn Stena Line, det kan man trygt si.
Mannskapet er dansk og delvis svensk. Ferga heter Princess of Scandinavia og er 185 meter lang, samt 26 meter bred. Vekten er 23 000 tonn og den har 4 kraftige maskiner på tilsammen 45 000 Hk. Disse gir den en toppfart på hele 26,5 knop. På øverste dekk finnes bar og svømmebasseng.

På DFDS kan man spise hvor man vil, så vi Håkullsjåfører samlet oss ved et langbord i luksus restauranten, der vi fikk selskap av en svenske, samt en sogning som skulle til Haugesund med en steinknuser. Det var spansk uke og de hadde dekket en svær buffee med alle slags tenkelige former for spansk mat. Vi ble sittende i flere timer, pratet og koste oss med maten.
Tilslutt gikk vi opp i diskoteket for å se på stemningen der. Båten var full av festglade svensker som holdt et voldsomt liv. De reiste over nå på fredagskvelden og var tilbake i Gøteborg i femtiden lørdags ettermiddag. Etter en time sjekket vi ut taxfree´en før det var sengetid. Lørdag morgen var det frokost kl halv ni. Den var i samme flotte stil som båten ellers og litt før halv ti la vi til kai i Kristiansand.
To ærlige og redelige karer som oss ble selvsagt ikke stoppet i tollen, så vi kunne bare sette kursen direkte mot Forus, der dørene skulle losses på Håkulls terminal.
Den ankom vi i ett tiden og jeg losset dørene mens Nils Arne ryddet ut av bilen.
Tilslutt parkerte vi en tom bil, klar for avhenting av THK mandag morgen.

Alt i alt ble turen på 363 mil. Vanligvis pleier de turene å ligge på rundt 400 mil, men vi sparte rundt 40 mil på å ta ferga fra Gøteborg til Kr.sand.


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 02:13

Referatet hadde jeg liggende fra før og skal også prøve å få lagt ut noen bilder i morgen.

De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg JvhScania » Lør Des 08, 2007 09:22

En utrolig historie! Dette burde gis ut i bokform! :D
Tippbil historie, Veitransport hstorie, kjører krokbil jeg gitt :)
Brukerens avatar
JvhScania
Bileier
 
Innlegg: 3021
Registrert: Tor Aug 30, 2007 20:07
Bosted: Et lite stykke utafor folkeskikken

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 09:48

Kaia i Strømstad

Bilde



Og kaia i Karlskrona

Bilde


Her er vi på vei opp til øvre dekk på ferga til Polen

Bilde



Polsk småbruk

Bilde



Stod mange slike kors i veikanten i Polen

Bilde



Muligens en litt mer betydningsfull person som har endt sine dager her

Bilde



Dieselfylling i Ostrada

Bilde



Så var vi inne i Ukraina igjen

Bilde



Veiarbeid underveis

Bilde



Her har den russiske/ukrainske hæren stilt ut et fly langs veien.

Bilde



Og litt senere en tanks

Bilde



Folk venter på bussen i Korosten

Bilde



Porten inn til bibelskolen

Bilde



Lå en boligblokk ved siden av.

Bilde


Bilde



Denne brønnen lå like bortenfor. Så mange hente vann der.

Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne


Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 10:09

Om kvelden var vi innom barnehjemmet. Sergei til venstre.

Bilde


Alle ungene får litt godteri hver.

Bilde


Og så var det tid for en liten oppvisning

Bilde


Anna fikk en dokke.

Bilde


Denne hjerteknuseren tok meg i hånden og leide meg rundt etterpå. Her viser hun meg sengen sin.

Bilde



Neste morgen var det tid for tur til Tsjernobyl. Bilen til skolens vaktmester. En 1961 modell.

Bilde


Innvendig

Bilde



Vakthunden vår :-)

Bilde



Her nærmer vi oss anlegget.

Bilde



Porten inn til reaktor 4.

Bilde


Og har vi synderen. Midt på bildet sees Reaktor 4 som forårsaket ulykken i 1986.

Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 10:37

Modellen av reaktoren som stod i orienteringsrommet på anlegget.

Bilde


Her er den nye sarkofagen (skjoldet) som de planlegger å trekke over hele reaktoren etter at det er bygget, slik at de kan demontere det gamle.

Bilde


Minnesmerke over alle brannmennene som gav sitt liv i slokningsarbeidet

Bilde


Her er vi på taket av en boligblokk i Pripyat, byen som ble bygget til arbeiderne ved anlegget. Over 40 000 bodde der.

Bilde

Bilde


Fra stua i en leilighet. Mye av inventaret var ryddet ut i denne.

Bilde



Men dagens avis lå igjen. Tok den med hjem.

Bilde


Byens torg. Naturen er nå i ferd med å ta det tilbake.

Bilde



Fornøyelsesparken som skulle åpnes for barna 1 Mai, 4 dager etter ulykken.

Bilde

Bilde


Så dette pariserhjulet kom aldri i drift.

Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 11:06

Oppsamlingsplassen til alle kjøretøyene som ble brukt i sloknings og oppryddingsarbeidet.
De ble alle så radioaktive at de ikke lenger kunne brukes.

Bilde

Bilde

Bilde


Kirken i Tsjernobyl

Bilde


På veien hjem fant jeg en tippbil

Bilde


Kan konkurrere med Onnaiens 143, denne :-)

Bilde



Og bilen var losset da vi kom tilbake

Bilde



Butikken der vi kjøpte Matruska dokker

Bilde


Togstasjonen i Korosten

Bilde



Kjemikalie-tog. Var jo en ulykke med et slikt nå nettopp.

Bilde

Bilde



Så var det tid for hjemreise

Bilde



Vanlig hus

Bilde



Markene var uendelig store. Bare synd de kun klarer å bruke 1% dem.

Bilde


Går ikke så raskt med denne

Bilde



Men så ble det omkjøring. Vi fulgte etter en russer.

Bilde


Det ble smalere, kan man si

Bilde


Der ute i bushen fant vi en hjemmesnekret snutebil.

Bilde


Samt en stork :-)

Bilde


Og det vanlige

Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Re: Tur til Tsjernobyl

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 11:28

Toalett på en bensinstasjon. Utvendig virker det lovende.

Bilde


Æsj, vi snur. Klarte ikke komme nærmere enn 5 meter pga lukta.
Godt med zoom på apparatet :-)

Bilde



Her er forresten CMRen vår.

Bilde



Asfaltarbeid i Polen. Litt mer oppdatert utstyr her.

Bilde


Polsk kirkegård

Bilde



Tilbake i Sverige. Laster dører hos West wood

Bilde


Svenskene kan det der med størrelse

Bilde


På kaia i Gøteborg.

Bilde



Gi meg nå de billettene

Bilde



Denne skulle også være med

Bilde


Steinknuser til Haugesund

Bilde


Flott båt

Bilde

Bilde


En av verdens største containerbåter. De måtte få nye kraner til å losse denne med.

Bilde


De Lutte - takk for denne gang.
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg Rubber Duck » Lør Des 08, 2007 12:43

Utrolig bra og spennende lesning og bilder dette her DeLutte, det hadde virkelig vært noe å fått mulighet til å kjørt slike turer selv synes jeg. Har du flere historier og bilder så kom med dem :tommel:
Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

http://www.facebook.com/bergli.truckstop
Brukerens avatar
Rubber Duck
Administrator
 
Innlegg: 11297
Registrert: Søn Aug 28, 2005 15:28
Bosted: Trondheim


Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 13:42

Prøver meg på å legge ut den videoen vi filmet av køen på grensa mellom Polen og Ukraina.
Kan noen gi beskjed om videoen virker ??

Køen var vel drøyt 5 kilometer lang og inneholdt over 200 biler. Vi rakk vel å filme 185 av dem.

Dere vil se at enkelte steder er det store mellomrom i køen.
Dette skyldes at en sjåfør har lagt seg til å sove, noe man trygt kan gjøre siden absolutt ingen sniker i køen.
Når fyren våkner opp, så kjører alle sammen frem til resten av køen tas igjen.
Så lenge man skal stå der i et døgn, så må det fungere slik :)


Bilde


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg terje » Lør Des 08, 2007 14:34

virka fint videoen der. Var lang kø det der ja, så til å være en fin tur du hadde. Gadd ikke lese alt så jeg printet det ur, 20 tett skrevet a4 sider. Liten bok jo.hehe
Terje AKA Trønder'n
Cobra 104
I`d rather push my Chevrolet than drive a Ford.
Tlf: (+47) 41216891
Brukerens avatar
terje
Bileier
 
Innlegg: 2245
Registrert: Tor Mai 25, 2006 22:47
Bosted: Råde

Innlegg Scania R620 » Lør Des 08, 2007 16:34

Har sett bilen din stå parkert på Flotmyr i Haugesund i et par dager.. :)
King of the Road er ikkje berre ett utrykk!
Brukerens avatar
Scania R620
Hjelpemann
 
Innlegg: 44
Registrert: Tir Nov 06, 2007 18:17
Bosted: Rogaland

Innlegg DeLutte » Lør Des 08, 2007 17:21

Jaså, er det der de har den stående.
Er nok ikke min bil, den tilhører THK stiftelsen. (Tro-håp-kjærlighet)
De importerte hele settet brukt fra Tyskland for noen år siden.

Har hatt to turer med den. Tviler på det blir noen flere. De har lagt om opplegget litt, og det falt ikke helt i smak.

Men gøy å ha vært med da :)


De Lutte
Brukerens avatar
DeLutte
- MODERATOR -
 
Innlegg: 4417
Registrert: Lør Des 01, 2007 23:39
Bosted: Bryne

Innlegg Thor Arne » Lør Des 08, 2007 23:07

Helt klart lesning som gjorde inntrykk det der!
Virker som en fin tur hvis det uttrykket kan brukes...
Du burte lage bok med den fortellingen din. Viser hvordan det virkelig er der...
Bra skrevet!!!
Thor Arne
 

Neste

Gå til Livet på veien - sjåføryrket

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest