brukar´s selvopplevde historier.

Her kan du lese og skrive om ulike erfaringer med sjåføryrket, enten det dreier seg om distribusjonskjøring eller langtransport.

Moderatorer: Stig-Arne, Lysmester`n, jvsandem, DeLutte, MOOY, topline164

brukar´s selvopplevde historier.

Innlegg brukar » Man Mar 20, 2006 16:36

Pensjonister , - på godt og ……på godt.

Det skal sies med en gang, - pensjonister er de mest takknemlige passasjerer du kan ha med deg på tur. Og det mener jeg fullt og helt og til tross for det som hente på noen av disse turene. Det beviser vel bare at vi mennesker er så forskjellige som vi er.

De fleste turene jeg hadde, fikk jeg utføre med en ( også her he he) en Scania K 92, hekkmotor, med halvturist Ajokki karroseri på 47 seter. Dette var vel mitt første møte (som sjåfør) med en kombinert hel og halvautomatisk girkasse. Tror ikke den den-gang het Opticruse, men det er nå mindre viktig. Det eneste som manglet for å kunne klassifiseres som "helturist, var mangel på toalett. Men samme kunne det være også. Det fikk jeg vel erfare tidsnok hva det innebar. Ingen ville ha denne bussen, fordi dette girsystemet, (så som med Opticrucen) måtte ha god tid på seg når man fikk en heller kjapp nedbremsing mot et lyskryss. Det kunne lett bli resultatet at du ble stående midt i krysset å banne og sverte over denne forbannede bussen, i stedet for å slå av motor, slå av hovedstrøm og start det hele på nytt igjen, - eller "ta seg god tid".
Derfor ble det jeg som ble hengende med "Rulte". En skoleklasse fra Henda på Averøy som jeg kjørte til Odense i Danmark, døpte bussen på en fergestrekning på Nordmøre som i dag er nedlagt. Det var stor ståhei med "knusing" av "sjampisflasken" mot høyre framhjul. Flaska ville ikke, så vi hellte innholdet i en ballong og trudde at nå hadde vi taket på det. Det ble heller et svare strev før ballongen sprak, men desto større glede da det skjedde.
Men det var skoleungdom, og ikke pensjonister .

Denne historien handler om en helgetur. Den første gikk på høsten i 1986. De to øvrige de påfølgende helgene, - hvor turen i hovedsak startet fra Leütenhaven i Trondheim, - via Stjørdal, Storlien, Østersund, Sundsvall, ferge til Vasa, Tammerfors og retur samme veien.
Men Lars og jeg måtte tjuvstarte, da vi skulle hente våre passasjerer på Hitra. For de ukjente, - ei øy ved Trondheimsfjorden som den gang ennå ikke var landfast. Hjorten Pensjonat losjerte oss inn for natta, og ettersom vi skulle tidlig på´n dagen etter, sto det ferdig påsmurt i kjøleskapet i gangen.

Dette var honnørkunder for en bank som omfattet hele Sør-Trønderlag fylke. Og vi, - den gang HOB-Reiser , ( Hemne Orkladal Billag ) var teknisk arrangør, og Lars og jeg skulle gjøre denne Finnlandsturen til en opplevelse for denne gjengen.
Det var ikke vanskelig, for som nevnt, - vi mennesker er så forskjellig, - og noen typisk hengehoder var sannelig ikke dette "øyfolket", - Hiterværingene. Før bussen var halvfull, var stemningen opp under taket, og kallene fikk svare strev med å roe ned kjerringene sine til et akseptabelt lydnivå. Det virket akkurat mot sin hensikt. De skratta, kvakla, ropte, pekte og gaplo til den store gullmedaljen. Starten fra øya med ferga fra Sandstad på Hitra til Sunde på fastlandet, fikk fergemannskapet virkelig erfare at bestemor, onkel, tante, - eller hvem det nå var av slekta, - skulle på Finnlandstur.

Lars som sjåfør og jeg som reiseleder satt i noen minutter og bare bivånte det hele med en anelse om at dette skulle sannelig ikke bli kjedelig. Og om vi fikk rett ? Vi ankom Leütenhaven i Trondheim før de andre bussene bare kun var halvfulle, og gjett om "trondhjemerne" fikk høre hvilke sinker de var. Der sto åtte andre busser som skulle være med på samme turen, så det ble noen å holde styr på. Bussene var så å si fulle, og regner man et snitt på 45 passasjerer, blir det 360 mennesker ut fra Trondheim i mer eller mindre samlet flokk. På grunn av div. traktement langs ruten, måtte vi sendes i puljevis på to og eller tre busser i slengen. Men det ble en prøvelse å få det til å klaffe hele turen. Trafikken og andre uforutsette ting gjorde disse "puljene" både større og mindre. Ikke alle spiste like fort som det var ønskelig, noen tok lengre tid på do enn andre. Det var de som måtte ha følge til sykehus, og andre igjen ville heim igjen før vi så vidt hadde startet.
Ja, dette var en utfordring vi så på med spenning, alle og enhver av sjåførene og reiselederne. Ikke minst sjefen selv. Han hadde med seg privatbilen sin som fløy som en jo-jo både foran, mellom og etter bussene for å hjelpe til med uforutsette ting som hendte.

Som jeg kommer til, var det også personer, - autoritære personer som ikke underkastet seg hva-som-helst! Nemlig!
Men ingen slike nykker var å spore på denne første turen.
I et brev fra en av gjestene i vår buss, fikk vi påskjønnelse for bl. a. alle de historiene som ble servert. Det var bare en brøkdel av sannheten. De fleste kom fra de selv, og jeg måtte bare tørke snørr og tårer de gangene noen lånte mikrofonen. Hvordan Lars greide å se igjennom de tårefulle gluggene han hadde noen ganger, er heller å betegne som en bragd. Vi hiksta og vi lo, og uansett hvor vi kom og hvor vi stoppet, så ble det et svare liv rundt bussen vår. Det kom til og med folk fra andre busser som lurte på om vi hadde seter til overs. Da var det en av de livligste damene som foreslo taket, - eller kanskje i bagasjerommet ? For beklageligvis, seter var mangelvare hos oss for folk lo så ille at flere av de var våte. Og nedi stigtrinnene var det heller ikke tørt, - og ikke lov å sitte. Du må tru de gjorde store øyne, - og dama med forslagene satte i en latter som hørtes lang lei. Og noen ble skikkelig sur av spøken.

Det var tydelig for alle hvor viktig det var å skape stemningen selv, for man kunne ikke overlate det til andre, - var parolen. Noen busser hadde det så kjedelig, at reiseleder hadde store vansker med å holde sine gjester våkne. Hun virkelig strevde med å få muntre de opp til, - om ikke annet, - så se ut av vinduene på naturen, gårdene, fjellene, bygdene eller hva det kunne være som fløt forbi. Noen snorket høylydt til andres forargelse. Eneste gangene de var våkne var ved matbordet så det ut til, men tankene om hvorfor de egentlig hadde meldt seg på turen streifet jo flere enn meg. Men de hadde betalt for turen, og hadde krav på samme behandling som alle de andre.

Vi hadde lært på et kurs og orienteringsmøte i forkant av disse turene, at vi skulle ikke gjøre forskjell på folk, men behandle de individuelt. Da jeg protesterte på dette, måtte jeg begrunne det.
Grunnen var så såre enkel som at alle sammen er sitt eget individ. Å "stryke alle over en kam", var i mange tilfelle svært så urettferdig, for vi ALLE reagerte helt forskjellig, og hadde helt forskjellige behov.
Motargumentet var at å behandle hver enkelt hver for seg hadde vi bare ikke tid til.
Jeg ymtet da frempå om at den dama eller mannen som da ble syk, skulle vi bare velte vi ut i grøfta og kjørte videre. Jeg fikk noen VELDIG kvasse blikk, men stirra trassig tilbake. Ja??
Selvfølgelig kan vi ikke gj……
Jeg avbrøt, …jo det kan vi vel, for den syke skal ikke ha noe særbehandling, - eller ?
Nei men hø nå her…..
Ja jeg hører, og det jeg hører skremmer meg virkelig. Jeg vil ikke melde meg på en busstur med ledere med slik innstilling til sine medmennesker.

Jeg ble aldri helt populær blant enkelte. Ikke med det samme. Men det er rart hvordan det meste går seg til, - bare vi får tid på oss. Fikk ikke senere noen protester på "min særbehandling" fordi jeg mente at det fenomenet oppstår så sjeldent at vi kunne ta oss tid til det. Jeg holdt på å drite på draget da vi fikk flere som hadde så skral helse at de bare måtte avbryte reisen. Det ble til tider mangel på reiseledere, men vi "juksa det til" og sjonglerte som best vi kunne mellom bussene.
Du skulle sett noen av disse dosettene ( du vet hva en dosett er?) hvor fulle de var av alskens tabletter.( I dag har jeg selv en slik, men ennå er det bare halvparten så mange "piller" i min. Men så har jeg gått over på "flytende" varer i stedet jeg da ;- )

Og igjen, - på bussen vår var alle i toppform. Ikke så mye som en forkjølelse var å spore. Ikke engang så mye som en ør liten "heng-over" engang. Og om så allikevel var tilfelle, var de i så fall eksperter til å skjule den. Vi hadde en aldri så liten "strekk-på-beina-pause på Hell på Stjørdal. Dette var like mye for å få regulert avstanden mellom bussene. ( Amerikanske turister elsker dette stedet. Tenk å ha et postkort som bevis på at man hadde vært "In Hell"?)
Vi svingte av E 6 og tok fatt på veien mot Sverige som den gang het E 75, men som ble omdøpt til E 14 noen år senere. Været var et fint "bussvær", passe overskyet og opphold. Da ble det heller ikke så varmt, for "Rulte" hadde ikke "luftnedkjøling", kun luftdyser med vifte og luftgjennomstrømming. Også i Östersund ble det et lite opphold, før vi ankom Sundsvall for ombordstigning på ferga til Vaasabåtarna. Den tok seg god tid over Botniska viken som finnene kalte det, - også på grunn av sjøforholdene hvor dette havstykke er særs grunt og propellslagene kunne kjennes i båten der det var på det grunneste. Om det er sant kan jeg ikke bekrefte, men slik ble det meg fortalt.

Det var ikke lange turen fra Vasa til Tammerfors. Der skulle vi innkvarteres på Hotell Rosendahl, og festmiddagen skulle fortæres samme aften. Det var voksne dimensjoner over hotellet, - som påsto de kunne dekke på og servere opp til 900 gjester, - på samme tid. Vi var vel rundt 400 med rubb og stubb, og det gikk helt knirkeritt.

Før denne middagen måtte det selvfølgelig være en sammenkomst på suiten til sjefen, og der ble det spandert både vått og tørt. En av sjåførene hadde med seg sin tante som undret seg over, - dagen derpå, - hvorfor han ikke var å se på middagen om kvelden.
Du vet tante, vi i denne bransjen må legge oss tidlig vi, vet du.
Ja, men SÅ tidlig ? Er de strenge med dere ?
Å du vet, vi kjenner ansvaret tynger.
Faktum var at han sovnet kl 20, - like før vi skulle ned i spisesalen. Vi lot han bare sove. Hvorfor han sovna ? Trøtt sikkert, eller kanskje flaskene som ble sendt frem og tilbake på bordet virket hypnotiserende ? Kanskje ?
Vi andre ble underholdt av en visesanger ved navn Håkon Strëng, og Jan Bårseth fra Norge med sitt trekkspill og medsammensvorne.
De helt store opplevelsene ble det ikke resten av kvelden. Vi andre køyet også inn i rett tid, for dagen etter skulle vi ha bysightseeing med kjentfolk før turen ble snudd heimover.

Turen heimover ble mer eller mindre et antiklimaks, og til og med gjestene på vår buss hadde blitt mette på både føde og andre inntrykk.
Den leieste opplevelsen vi hadde var vel den 90-årige damen som kom av fergen i Sundsvall med en bærepose i hver hand og fikk høre et småfly komme putrende over hodet på oss. Med den følgen at hun kikker opp, - og snubler så kort hun var i fortauskanten og tryner i asfalten. De fleste andre kikker også opp i været, og ser ikke hendelsen før uhellet er et faktum. Det ble en sammenstimling av sjåfører og reiseledere som fikk samlet varer, stablet den uheldige damen på bena, tørke blod og hjelper til på beste måte. Lege ? Tull. Hun hadde da mange hundre rundt seg, så hva skulle hun med lege ?

Da vi skulle ha en lunsj på Årevidden Handikaphotell, ble det også der en del sammenstimling rundt denne damen som syntes dette ikke var noe å beklage seg over.
Hun hadde da vært borti verre før!!.
Med to blåveiser, en nese stor som en potet, begge leppene sprukket, kunne det sikkert ha vært verre.!! Tennene ble det ikke spurt om, men det virket som de hadde berget bra i fallet.

Når jeg i ettertid tenker på denne damen, og sammenligner henne med en annen dame på neste tur, begynner jeg virkelig å fatte forskjellen på oss mennesker. Denne damen som hadde hatt en så "vellykket" tur, sendte sin beste venninne på samme turen neste helg. Vi traff henne da også, og nå var hun bare gul noen steder i ansikt sitt. Blåflekkene hadde forsvunnet.

Veien og turen måtte også denne gangen, - komme til en ende, og det ble faktisk noe vemodig å ta farvel med disse praktfulle menneskene fra Hitra.
Men de måtte nå lage litt baluba på ferga, - bare for å markere slekt og venner at NÅ VAR VI KOMMET HEIM IGJEN. Trur neppe denne ferga, - som tok ca. 30 minutter på overfarten, hadde opplevd vel 40 mennesker som i samfulle ALLE minuttene skratta og lo HELE den tiden overfarten tok. Det virket nesten som om de begynte å bli slitne, - slik ungene blir når de blir overtrøtte. Lars, - som alltid har vært en rolig og beskjeden mann hadde vel aldri heller fått så mange klemmer. Jeg så han ble litt rødere i kinnene da flere av damene hang vell lenge rundt halsen hans. Men man er da høflig og.


Det ble ei uke til neste tur, og det ble noe helt annet. Alle disse gjestene på den andre turen var også greie og ha med å gjøre, men mer dannet og tilbakeholden må vite. Unntatt hun som hadde tatt plass helt i baksetet. Også på denne turen var det så å si helt fullt, - kun et sete var ledig, - og det var det midterste i baksetet. Og der bak satt dette mennesket. Ja hold meg unnskyldt for å ikke betrakte henne mer hjertelig, men hun fikk meg i alle fall til å svette noen ganger. Som sedvanlig var det de formelle opplysningene i starten på hver en tur, - utdeling av diverse rekvisita samt en runde for å være litt "individuell". Før jeg hadde kommet halvveis bakover i bussen, vinket hun på meg. Jeg måtte avbryte min konversasjon med de i gjenværende for å høre hva som sto på.
Nei, det var ikke noe spesielt, bare det faktum at hun ville snakke med meg.
Om hva da ?
Nei, om alt og intet.
Men det kunne vel vente til jeg hadde kommet helt bak på min "runde". Allerede da merket jeg en holdning som ikke tegnet godt. Hun fikk en rak rygg og en nese som pekte en liten smule høyere enn nødvendig.
Men når jeg nå engang var kommet hit, kunne jeg holde henne med selskap en stund ?
Jo, det lot seg vel gjøre, og dermed var kverna i gang.
Og det måtte jeg bare ha klart for meg, hennes mann hadde vært lege og hun selv hadde arbeidet i helsevesenet i SÅ mange år. Så mennesker, - DET hadde hun greie på. Skulle jeg ha skrevet ned hele denne monologen, hadde døgnet fått for få timer, så jeg nøyer meg med å konstantere en hviss bang anelse for at her måtte man gå på gummisåler og ikke snu seg for brått, - eller åpne latterdøren på vidt gap. Slik vi ble vandt med på forrige tur.
Men klimaks kom i Sundsvall da det skulle fordeles lugarer og dette kvinnemennesket oppdaget at hun måtte dele lugar med "et annet kvinnemenneske" som hun selv utrykte seg. Hun hadde bestilt enmannslugar, og aktet ikke å dele med noen. Ble hun "presset" inn i en slik tilværelse, forlangte hun skyss tilbake til Trondheim, - pronte, - og det med drosje. Kan noen forestille seg et mer spennende klimaks på fergekaia, - like før båten skal gå ? Vår sjef, - som hadde blitt med også på denne turen, - var med, men han hadde et annet problem å ta seg av, så jeg følte jeg måtte håndtere denne situasjonen selv.
Det var da jeg fikk bruk for min slueste kløkt og sterkeste vilje til å roe mitt temperament, og prøve å overtale kjærringa til å bli med om bord, så vi kunne prøve å løse problemet over en kopp kaffe, - eller noe slikt ?
Heldigvis glemte hun å be om en forsikring på at hun SKULLE få en enkeltlugar. Heldigvis, - for det fantes ikke i båten.
Men, vel, - DET kunne vel kanskje være mulig, hvist jeg spanderte kaffen ? Jeg kjente trykket lette, og jeg fikk tvunget frem noen som skulle ligne et smil. Tror det ble mer lignende et grin, - eller slik en ulv "smiler".

Hun ble med om bord, men det ble ingen egen lugar. Hun bare måtte dele med "dette kvinnemennesket". Og da jeg traff henne igjen på dekk etter at beskjeden hadde sunket inn hos henne, datt det bare ut av meg at nå var det ingen vei tilbake. Hvist hun da ikke var en god svømmer. Prøvde med en spøk. Noen ganger kan man bli religiøs bare av et blikk. Dette var et av de jeg kjente rett inn i bakhodet. Men det kom ikke et pip. Hun bare snudde hodet ut mot sjøen og nøt utsikten. Hun ville ikke ha kaffen heller. Ingen ting. Det er vel dette som heter "å bli snurt", eller føle seg snytt. Men merkelig nok, hun var for dannet til å gjøre anskrik, - eller oppstyr på annen måte. Heldigvis for meg.

Dagen opprant og jeg våknet svett på ryggen. Hvorfor man i det hele tatt skal legge på seg noe så bagatellmessig som en kunde med urimelige krav ?
Ryktet, min venn. Ryktet kan være en farlig fiende når den er negativ ladet. Det sies at for å rette opp en negativ opplevelse, må det 12 positive for å "kunne gjøre det godt igjen". Og heller ikke da er du garantert suksess. Folk har hukommelse, - i alle fall noen, - til en hvis grad i alle fall. Noen alt for lenge. Så da jeg fikk se henne der borte i korridoren, måtte jeg knipe ekstra hardt igjen der nede, og vente på det verste. Jeg nesten knep øynene halvt igjen for å kunne stå imot ei kommende skur, - som aldri kom.
Hun sa til og med "God dag". Like etter kom et tegn på smil. Det kan jeg godt forstå, for et lengre hakeslepp hadde hun kanskje aldri sett.
"Good dag ? Sovet ? Turte ikke henge på en Godt etter sovet.
Jo takk. Hun sa det selv.
Til og med godt. Og du, - dette kvinnemennesket, - hun var da til og med hyggelig, - fortsatte hun.
Nok en gang kom det en antydning til et smil. Det heller ikke rart da haka mi datt sikkert så langt ned at tunga kunne sees. Da jeg fikk supa til meg det jeg følte som sikkel fra munnvikene, stamma jeg frem noe om at det var da trivelig ? Turte ikke helt slippe dette spørsmålstegnet ennå.
Har du spist frokost ? spurte hun.
Ne--ei, - ikke ennå.
Jeg måtte sikkert fremtre som den mest hjernedøde reiseleder i verden.
Skal vi ?
Da holdt knærne på å svikte. HUN BØD MEG ARMEN SIN !!!!!!!!!!!
Kom så går vi.
Som om det var det mest naturlige av verden. Jo jo, på sett og vis er det jo det, men….

I ettertid vil jeg sverge på at denne seansen i korridoren på denne ferga over til Vasa var vell regissert, - og at hun nøt hvert sekund. Det å få noen så på vippen kan sikkert være en sann fornøyelse for det svake kjønn. Men det ble ingen etterspill, og mennesket forandret helt karakter på resten av turen. Med andre ord, - hun ble som de andre. Ja vi mennesker er noen merkelige skapninger. Og svært så interessante.
Flemming


Den spede begynnelse.


Knut var gutten som var rette mann. Knut var han som behersket kunsten å ha med seg en mann på opplæring. Det var de fleste impliserte enig om.
Jeg skulle få rikelig tid til å bli kjent med Knut. Ola, som nå ville gå over til å dyrke heimgarden, var lei av "rekinga". Kjerringa ville se mer til gubben. Det skulle bli en gjennomgangsmelodi for de fleste som ikke var alene. Hadde man unger, ble "savnet" mangedoblet. Ola etterlot seg en velbrukt bil. En Scania 140 Kappell bil og henger.Gul over og grønn under, og lyse lyse rød på…..i alle fall mørke rød stripe "rundt maven". Med boggi på hengeren. DET var hvist tøft. Fordi dette var rimelig nytt for meg. Ola var ingen liten gutt. Ikke en hvem-som-helt. Han hadde vært med å fått bil og henger stjålet i Italia, og måtte reise heim kun med pengepungen som bagasje. DET var enda tøffere. Bilen ble stjålet på en parkplass mens Ola var inne og dusja. Men bilen ble funnet, restaurert og satt i trafikk igjen. Det var denne bilen Knut og jeg skulle campere i, vell ei ukes tid.
Bussholdeplassen i Trondheim, med gamle, ( og da mener jeg slik forholdene var mens godsterminalen ennå var nede i by´n ) gule murbygningen i tre etasjer, med sjåfør-rom og hvilerom med to brisker i annen etasje. Der skulle jeg møte Knut. Nå var det ikke all verdens med plass rundt dette bygget hvor bussene samlet seg som fluene rundt hestelorten, så da Knut parkerte der noen busser hadde sin avgang, måtte det bli trangt. Og bråk. Førsteinntrykket var delt, - både positivt men også litt negativt. Det første fordi han virkelig så ut som en trailerslusk. Lang, tynn, hengslete med sneipen i munnviken. Med snille, men vaktsomme øyne, skjevt smil opp mot det venstre øre som sto på et hode som lutet frem og mot høyre, og noen tilnærmet hese lyder som skulle virke som munter utrykksmåte. Øynene hans smilte mer enn munnen. Det tok jeg som et godt tegn. Kanskje han ikke torde å slå latterdøren helt opp. Det kunne misforstås av buss-sjåførene som sto borte ved ekvipasjen hans og ristet på hodene sine, og jamret seg over disse fordømte langtransportsjåførene som bare kom her og tok seg til rette. 18 meter stjal plassen til to busser. Det var ubeleilig midt i ettermiddagsrushet. Det var den lille sneven av negativ opplevelse med førstegangsinntrykket av Knut fra Skaun.
Arne, som den gang var sjefen vår, hadde bringt meg ned til Leütenhaven. Og noen ord skulle jo veksles når engang disse langt-vekk-reisende karene en sjelden gang kom sammen for en prat.
He he he, jeg må bare le over min altoppslukende naivitet og nesegruse beundring jeg hadde for slike gutter som var så selvstendige og behersket som disse "langäkarane" var. Glemte jo helt at jeg selv som 18-åring hadde vært til sjøs i 18 måneder og viste hvor både Vancouver og Kobe var. Men det var jo noe helt annet, for på en båt "var du bare med". Disse gutta måtte jo "stake ut kursen helt alene". DET var jo noe MYE større må vite.
Men dessverre ble det ingen jabbing over en kaffekopp, dels fordi vi hadde ei ferge å rekke i morgen, - dels fordi disse buss-sjåførene jo ble mer og mer høyrøstet. Vi sa farvel med Arne, skulte stygt tilbake på "mobben" som sto å frøste, og smelte bildøra så hardt igjen at de formelig skvatt til side. Det kunne det være til pass når de var så utålmodige. Hva viste vi om rutetider, ventende passasjerer og køkjøring? Det interesserte oss heller midt i der vi er høyest når vi plukker poteter. Knut fikk rapa den velbrukte 140-íen i gir, og med et par rykk var vi i gang mot det store utland. Magen min kjentes ut som hula til en million sommerfugler. Hadde jeg bare hatt den minste anelse om at vi var to om samme leieforhold, tror jeg jeg ville ha hatt det atskillig bedre. Felles skjebne, felles trøst er det noe som heter.
Arne fortjener å få litt oppmerksomhet. Dels fordi han var vel den kollega som jeg hadde det aller største tillitsforhold til. Noen kalte han for slipset. Det fordi han mente det også gikk ann for en lastebilsjåfør å pynte seg. Noe jeg var hjertens enig i. Men ikke alle. Utadvendt som han var, virket det som slengbemerkningene prellet av. Skjønt noen av oss er bedre til å skjule vårt gråtende hjerte enn andre.
Med han kunne jeg diskutere så å si alt, - til og med gonoré som om det skulle være den naturligste ting av verden. Og det var det jo også, - egentlig. Derfor var det gledelig å vente på den dagen jeg skulle være med nettopp Arne på opplæring til Europas forgjettede stad, - Paris. Men det blir en annen historie. Det var to mann i dette selskapet hvor jeg ble værende i 8 ½ år, - som også tilfeldig var fra samme kommune, som jeg hadde den aller største respekt for. Ole, den daglige leder på hovedkontoret, - og Arne. Han måtte bare ringe oss da vi var kommet ned i Østerdalen et stykke, - for å høre hvordan det gikk med opplæringen. Jeg syntes det var betryggende å vite at det satt noen heime og hadde omsorg for vårt ve og vell. Har vel egentlig aldri skjønt at det kunne forbindes med vaktøyne, spionering og verre ting andre kunne benevne det med.
Vi hadde nå rimelig god tid, dels fordi vi var to som kunne bytte på, men Knut var nå den som "likte å kjøre", så det ble til at jeg "satt på", så å si nesten hele turen på i vell ei uke. Om det var mangel på tillit skal være usagt, men det kom frem under turen ned Østerdalen at Knut mente det var litt snålt at han skulle lære opp meg. Han som selv hadde kun ei uke, ja riktig, - ei uke på baken på kontinentet. Med andre ord, kun en tur selv, og da var han helt alene. Hmm, da tenkte vi hvert vårt ei stund. Men som de optimistene vi nå engang var, deppa vi ikke mange minuttene for latteren nesten fikk takluka til å fyke opp i full åpning. Hengehoder? Å så laaaangt derifra. Å fyke i været skulle takluka gjøre også senere på turen, men da av en helt annen grunn enn en gedigen gapskratt.

Det gikk "noen turer" før jeg fikk sortert begrepene Filipstad-kaia og Hjortneskaia. Det ble etter hvert klart at den gang Jahre ( nå Colorline ) gikk ut fra sistnevnte. Med den gang "Harald" og "Ragnhild". Vi forkorta det til det, - oss sjåførene i mellom. Nå hadde jeg som nevnt vært på større båt, men allikevel kjente jeg igjen sitringen fra yngre dager. Det er noe eget å komme om bord på et litt større fartøy enn en robåt. Et fartøy som sluker titalls trailere, hundrevis personbiler og tusener av mennesker.
Etter å ha mer duppet enn sovet meg gjennom natta, våkna jeg rundt åtte, og fikk ikke sove mer. Nå var jeg av natur mer et A-menneske enn det motsatte, og Harald skulle jo ikke gå før 13.00. Ingen ting å stresse med, men jeg fikk ikke til å sove like forbannet. Som den "gjesten" jeg var hos Knut, fikk jeg øverkøya med nesten det som var av medbragt bagasje. Og jeg brukte ikke å reise tomhendt. Flere enn Knut hadde gitt meg merkelige skråblikk på grunn av bagasjen min.

Tollerne var snille i dag. Det var de stort sett bestandig i Oslo. Om det var fordi vi skulle ut av landet, eller det var fordi vi var nordmenn eller en kombinasjon skal være usagt. Noe var det i alle fall. Jeg ble til og med venner med enkelte av de etter hvert som månedene gikk. Så viste det seg at bak uniformen banket det også et hjerte. Hvem skulle ha visst det? Papirer ble stemplet, km. stand på bil og henger ble avlest og notert, plomber ble ikke montert. Det skulle tyskerne få gjøre, mente nordmennene. Det ble det en del diskusjon om, og gjett hvem som ble "kasteballene"? Riktig, vi sjåførene. Nå var det riktig nok dyrere å ringe "i de dage", men én telefon da, - bare for å løse noen menneskers villrede og uvitenhet? Men NEI. Ikke engang speditørene kunne bli enig. Og forresten ga de blaffen. Det var ikke dere problem. Verken de norske eller tyske, eller svenske, eller ja resten av europeiske speditørkorps for den del. Kanskje det var meg det var noe feil med? Så fikk jeg høre at andre også slet med mange ubesvarte spørsmål. Det hjalp i alle fall meg og min selvtillit.

Vi kom oss om bord og der traff vi Kari. Å hallo! Det var jenta si det. Med sine smilende øyne og 130 kilo. Ja jeg sa smilende, ikke glirende. Hun var hjelpsomheten selv, - særlig for oss som hadde lastebilhytta som sitt andre hjem. Ja tro hva du vil, men det ble med det, til tross for at hun blant annet hjalp oss å få låne vaskemaskin om bord de gangene det ble mye snuing i Oslo, og trusene ble truet med å bli brukt på "ranga".
Og som det ikke var nok, ble du venn med henne kunne du bare gå om bord sent på kveld om så var, - både i Oslo og Kiel. Var hun på beina, fikk du deg en lugar og fikk "strekt deg godt ut" den natta. I rein køye. Med en HERLIG dusj. Jeg slapp å komme i den kattepine å reise fra land, - med bilen stående igjen på kaia. Men må innrømme at nytelsen av å få seg en dusj, ei køye og søvn lett kunne vært årsaken til at det kunne ha sjedd. Som denne ene gangen:

Takk Kari for at det ikke skjedde.
Hun hadde sett bilen min stå faretruende lenge på kaia i Kiel, da husket hun at jeg hadde kommet om bord sent. Det ringte i telefonen og en smygende damestemme hvisket noen søte ord om en trailer med henger som var gul og grønn med rød stripe……..med et byks var jeg ute av køya, - i buksa, - ut lugaren, - opp heisen, - forbi resepsjonen hvor stemmen sto og smilte og vinket. Tok trinnene ned på kaia tre trinn i slengen, kom bort til bilen hvor jeg oppdaget at nøklene HEL…… (halve Kiel kunne sikkert høre meg ) de lå på bordet på lugaren. Trur du det tok lang tid å hente de? Skal vedde jeg satte europarekord i et eller annet der og da. Og Kari fikk knapt sett snurten av meg. Først den ene veien, - så i retur, - før jeg fikk fyra opp maskinisten.
Selvfølgelig var bilen luftrom, og det ble rundt 1500 omdreininger pr. min. de første minuttene. Da først oppdaget jeg grunnen til at damene såg så langt etter meg. Og i all frustrasjonen greide jeg å dra på glisen. He he, var jeg såpass attraktiv uten skjorte jeg da? Ja ja, ei trøst det og. Men det var ei helt annen historie.






Kari hjalp oss også ved første møte. Båten var full, så vi måtte belage oss på "kjølsvinet". Begge to på samme lugar. Hvist vi ikke hadde det for travelt med å komme oss i seng da, sa hun med det breieste smilet jeg kan huske å ha sett. Det var på randen til et gedigent glis. Vi i seng, - tidlig? Narr oss…. Ok, avbrøt hun oss. Vent litt, jeg trur jeg har noe på luringa, men det må dere ikke deklamere for all verden. Ok? Vi kunne heller ikke ha smilt søtere og vært mer kvinnebedårere akkurat da.
En halv time senere kom Kari med et par billetter litt i det skulte og hvisket ut av munnviken slik straff-fanger kommuniserer. Lugar på tiende dekk. Men dere må dele. Første klasse. Vi holdt på å ta rundt henne, men det knivskarpe blikket stoppet oss i tide. Det sa også at vi kunne takke henne senere, om vi ville føle det påtrengende.
Det var første møte med Kari. Jeg har veldig vondt for å tru at dette var vell planlagt. Til det hadde hun for snille øyne. Men som vi alle ( gutta) vet, jentene kan noen veldig skumle triks da. Det gikk noen turer før jeg kunne "betale henne tilbake", enda jeg traff henne flere ganger i mellomtiden. Men ALDRI – ALDRI et hint om noen form for kompensasjon for tidligere særtjenester. Enten var hun bare slik, eller så var hun verdensmester i tålmodighet. Velger å tro det første.
Dette ble mye om personen Kari, men slike har krav på å bli omtalt i en fortelling som denne.

Vi sjåfører er som et hvert annet gjennomsnittsmenneske, i alle fall gjennomsnittssjåføren. Denne karen var vel heller litt utenom gjennomsnittet vil jeg mene. Knut hadde det travelt med å sjekke damer, så han hadde for lengst gått o.. der holdt jeg på å gå i mi eiga felle, det skal være ned, for vi var jo nesten på verdens tak, og restaurantene lå under oss. Det begynner å bli en del år siden, men lurer på om de lå på 7-8.ende dekk? Kan det stemme? Uansett, de var i alle fall med, og jeg kom ruslende etter. Var ikke så dreven jeg. Hadde en tur ( he he he) mindre jeg da serru. Fant fort ut at disse sjåførene var privilegert på flere vis. Hadde sannelig egne bord både her "og både der" ! Makan til sørvis?
Ved den største restauranten var det dans, og jeg kan huske synet som i går, alle, - nesten alle "gutta" var på dansegulvet. Unntatt en. Han holdt på å legge ann på en av kelnerne. Den gang fantes det ikke homoer, i alle fall ikke offentlig, så det denne karen var ute etter var stabile forsyninger av den flytende føden. Avtalen så ut til å gå i orden i det samme jeg ankom bordet og ble møtt med flere nysgjerrige og spørrende blikk. Etter hvert som samtalen kom i gang, ble blikkene mildere og praten både høyere og mer en monolog enn en dialog. For jeg hadde bare med å huske en viktig ( hikk) ting her i verden, - ( jeg min fersking sa øynene ) at vi sjøfaerene hade no´jæskli te ansvjar mello henda, serru. I dialogens løp hadde taleren seget noe ned i stolen, men praten stoppet ikke av den grunn.
Forrr vijstj viii gjlemmje da, villll ( hikk ) dé ga – gå oss vellig illllle!!! Dunk.
Der landet hodet på dørken. I samme øyeblikk som musikken tok pause. Flaks.
Gaute husker jeg som et fjell av en sjåfør. Stor, sterk, sindig, og med mye humor.
Neimen, ligger du her, - nå igjen?
Hei, ta i her. Han henvendte seg til en annen sjåfør som var nesten på samme størrelse og like edru. Ta i beina hans.
Dermed bars det på lugaren. Med hodet dunkende i hvert trinn de dro han nedover trappene. Han skulle bli øm i bakhodet av flere grunner enn det han hadde flytende innabords. Jeg kasta et blikk på kelneren. Skulle nesten ha sverget på at han så litt lei seg ut(?) Tap av drinks?
"Redningsmannskapet" kom opp igjen, bestilte seg nye drinker ( for den reddede brukte å tømme kollegaenes glass når de var ute på dansegulvet og sjekket opp ) og så at det hadde kommet en ny og ukjent kar ved bordet. Dermed var spørrerunden og sosialiseringen i gang. Etter å ha vært "litt på hæla" ved forrige samtale, ble jeg nesten overøst med vennlige spørsmål om bosted, selskap, bil, last, destinasjon, returlass, kjørerute, erfaring, …..you name it.
Igjen, - jeg fikk følelsen av å bli "tatt vare på" av kollegaer nok en gang. Samme måte som jeg ikke fikk skrytt mine venner på min første båt nok i været for den samme årsak, - det å få følelsen av at noen "bryr seg". Men det og er ei HELT annen historie.
For meg var det livsbejaende og konstruktive impulser enhver skulle kunne ha hatt gleden å motta. Kan ikke få uttrykt meg mer gledelig ved å kunne erfare og ta inn over meg slike "matnyttige" vyer i livets skole.


Det ble en så til de grader trivelig kveld. Så trivelig at jeg ble liggende lenge å humre for meg selv. Makan til debut har jeg bare opplevd noen få ganger tidligere. Den ene er allerede nevnt.

Kiel og (nå) gamle Oslokai med dens speditører ble nok en ny opplevelse. Køen hos dem, - deretter den samme køen i tollbua, hvor jeg for første gang øynet et hylster ved de grønnkleddes høyre hoft. Og hvor vi traff selskapets "uroræv", jabbkajll, muntrasjonsråd, optimist, og hjelpsomheten selv.
Og igjen, en heidundrende velkomst inne hos tollerne hvor det i utgangspunktet var en noe trykket stemning på grunn av køen. Kan dere få ræva flyttet i et høyere gir, - kanskje? Trønderne fornekter seg sjelden, - denne aldri. Og det ble sagt på trøndersk så høyt at flere av tollerne skvatt litt.
Dette var personen som kunne be deg å dra til helvete på en slik måte at du allerede før start begynte å gle deg på turen. En bemerkelsesverdig person. Som kunne prestere å (som trafikksjefen så malerisk sa det) : Å kjøre med hodet under armen, - og armen i bind. Sitat slutt. Det greide han å bevise opp til flere ganger i de årene han var i selskapet.
Men trur du Per lot seg merke med alle de hvasse blikkene han mottok fra tollerne? PØHH! Andre kanskje, - men han, - gløm det. Han kunne lire ut av seg de sureste bemerkninger hos en kunde om f. eks. dårlig surra varer, - og allikevel få komme tilbake å laste uka etter. DET må man ha personlighet for å greie. Og det hadde Per. Enkelte ganger var "storskrytet" så brei at til og med dobbeltdørene på Grand ble for smale. Og han var både lettere og kortere enn meg. Men du skulle sannelig lete med lys og lykte etter en mer jovial kollega en han.
Fordi vi kjente hverandre fra før, ble det et gledelig og nesten litt støyende gjensyn på tollbua i Kiel. Jeg ble litt smittet av Per´s optimisme, med det resultat at vi kunne fortsette festen på yttersiden hvist vi ikke dempet oss. Gjett om det hjalp Per.
At han der og da ikke ble bura inne er for meg den dag i dag et under. Det blikket, de glosene, den fråden og den kjeften skal det mer en mot til for å servere i et fremmed land. Til maktpersoner som tollere nå en gang kan være. Det grenset til dumdristighet og det ble nesten dødstille i rommet.

Han løfta det lille han hadde av hårlugg, - klaska flathanda i si eiga panne som tegn på andres stupiditet, og strente ut med nesa i sky og det mest nedlatende blikk jeg noen gang har sett. Her var det bare en konge. Ingen over, - ingen ved siden. Og jeg så det bare en gang på de årene jeg kjørte for dette selskapet. En trent skuespiller kunne ikke ha gjort opptredenen bedre. Og prikken over i-én, kan du tenke deg den?
Taktfast applaus på tur ut sjåførsiden av rommet. Tente en røyk FØR han var vell ute og sendte en puff rett i trynet på meg. Den var egentlig myntet på noen andre, men jeg var like i helene. Men hva gjorde vel det? Et par host og det hele var historie. Hvem kan være så heldig å oppleve slikt?

Knut ankom fra speditøren akkurat for sent til å få bivåne opptrinnet, men ante at noe hadde vært i gjære. Referat fikk han på tur nedover Tyskland. Du verden hvilke personligheter vi mennesker til tider kan være? Uten så mye som en setning som manus. Regien tatt rett ut av hodet. Det var vel det jeg lærte der og da. Stol på din personlighet. Til tross for at det kunne holde hardt mange ganger senere. Men så tenker jeg på Per og får selvfølelsen tilbake.
Uansett hvor jeg tenker tilbake, er jeg ikke i stand til å skille ut resten av denne første turen med alle de andre som kom i ettertid. Jeg blander de sammen, og da er vitsen på en måte borte. Det kunne ikke være varmovner fra Siemens, for det ble det på neste tur med Arne. Det siste jeg husker med turen vår var den krangelen vi hadde i Mannheim angående kartlesing, samt hvor irriterende takluka på denne gamle Scania´n var i motvind. Den første gangen skvatt vi skikkelig da den gikk opp med et smell ved litt hardere motvind enn "normalt". Fant et skikkelig strikk som ble brukt som lukelås. Og at vi holdt på å skli av veien på grunn av snøfokk oppe ved Vejle på heimtur. Men heim kom vi og det både med livet og æren i behold.
Flemming


Da fornuften forlot meg…

En av mange turer sørover. Lastet i Tr.heim, husker ikke hvor eksakt. Det ble for meg noe i seneste laget, men for de "kjekke" var det sikkert passende tid å rusle til Oslo. Jeg er ikke av de "kjekke". Jeg er av de som blir fryktelig trøtt på de mest upassende tidspunkt. Også denne gang.
Jeg hadde lagt meg til den vanen å innom Alvdal for å enten spise, treffe kollegaer, eller kun for å stoppe en stund. Denne gangen skrek magen etter noe næring, og ufornuftig som jeg kunne være enkelte ganger, spiste jeg også denne gangen for mye og for feit mat. Gjett om jeg vet det så inderlig, men lære, - nei da. Ikke denne gangen heller.

Og det straffet seg.
Det hadde begynt å mørkne. Like sør for Alvdal, kjørt kun noen få mil, - der datt bomben ned. Og mine øyelokk. De ble et svare strev å holde de oppe. Kun en ting å gjøre enda jeg hadde ikke tid, - ut på ei lita utpåkjørsel. På med handbrekket og dunk, - der datt hodet ned på rattet. Stedet lå slik til at det var lett å se at jeg sto parkert der og da.

Jeg hadde noen kollegaer, da spesielt en, - som viste "nesten" til enhver tid hvor de andre sjåførene i selskapet var. Enten på tur ut eller heim, - i landet eller utenlands. Han viste at jeg var på tur sørover, og skulle ut med ferga fra Oslo 13:00 dagen derpå, så han var på "utkik". Og han fant meg, hengende over rattet, med parken på og motoren i gang. Jeg skulle jo bare ha en "liten dupp".
For å vekke meg noe originalt, stilte han seg rett i mot meg, slo på alle lys og trykte på sitt herlige horn.

Det vare da fornuften forlot meg, for en stakket stund.
Nærmere en frontkollisjon har jeg vel aldri vært. I ren desperasjon heiv jeg meg bakover i køya i et fortvilet forsøk på å berge livet, - for her smalt det i neste sekund var min hellige overbevisning. Høyre fot hadde satt seg fast mellom gass og bremspedal, men det forhindret ikke ferden bak stolryggene. Og jeg kjente heller ikke at det gjorde vondt i dette øyeblikk.
Han som satt og bivånte artisteriet i min hytte, begynte med å dra på glisen. Men da alvoret i handlingen kom for dagen, ble han mer skremt enn moret. Hvitøyestenen i mine øyne kom frem tre ganger ble det påstått. Saltomortalen, en baklengs loop med skru til venstre med bare en sko, var sikkert litt av et syn, og gu´bere, litt av en opplevelse.

Det er rundt regnet 3-4 ganger jeg har vært redd for mitt liv. Dette var en av disse gangene.

Hadde jeg hatt behov for et toalettbesøk før seansen, ville det ha vært bortkastet etterpå. Hva det vil si å skremme "livskiten" utav én kan jeg beskrive i detalj for de som har behov for en redegjørelse.
Han som satte det hele i gang, lovte på ære og samvittighet å ALDRI foreta en slik vekkelse flere ganger, verken av meg eller andre.

Han hadde sett på Oslokai i Kiel en "vekkelse" hvor hytta ble jekket opp, med det utfall at den sovende ramla ut av køya og rett i frontruta. Den ble veldig "rar" etterpå. Men denne vekkelsen overgikk hvist nok hans villeste fantasi.
Jeg synes å minnes at minst en halvtime og flere mislykkede rullinger måtte til før jeg følte meg i stand til å kjøre videre sørover. Det ble ikke behov for flere pauser til bestemmelsesstedet den kvelden.
Og det gikk en stund før jeg fikk sove da jeg kom fram. En høyrefot var ikke helt lik seg, og som kom til å plage meg ei stund.
Men ut med Harald ble det. "Gamle" Harald med etternavn, Jahre.

Det klassiske behov.

Denne historien skulle jeg egentlig ha holdt meg for god til å fortelle, for den har egentlig ikke noe å gjøre i det sikkerhetsperspektiv man bør ha når det er snakk om å forflytte en kjøretøy på 40-50 tonn.

Men så er det alle de fasettene som er å oppleve i dette yrket, som gjør det så unikt som det nå engang er. Mange vil sikkert med rette hevde at det er det mange andre yrker som også er. Nja, ikke alle yrker sitter med så store verdier mellom hendene sine under utførelsen av jobben. Ei heller har alle yrkene slike fatale endinger hvis noe går galt. Og DET er det mange yrker som mangler, - denne millimeter og sekundermarginene så tett innpå livet opptil flere ganger om dagen.
Nå skriver jeg ikke denne innledningen for å rettferdiggjøre min handlig som jeg her ikke burde fortelle. På den annen side hadde jeg faktisk det hele under full kontroll. Hadde jeg ikke hatt det, hadde utfallet blitt et helt annet. Og i komikkens skjær er den litt spesiell. Skulle likt å høre om andre har vært i samme dilemma. Mer forlegen trur jeg ikke jeg noen gang har vært, - verken før eller siden, - bak et ratt. Ei heller å bli så fortvilt i en presset situasjon.

Så til saken.
De av dere som har kjørt nedover Tyskland, vet at det enkleste måten å passere elven Elbe, er å benytte seg av Elbtunellen. Hvis du da ikke er over fire meter høy, - men det er en annen sak.
Allerede der A 23 fra Heide kommer inn på A 7 fra Kiel og Danmark kan det bli kø. Noe også tyskerne kan. Særlig nå det midterste sporet i Elbtunellen blir sperret. Og på en fredag.
Dette skjedde også denne dagen. Alle større kjøretøy ut til høyre, alle mindre ut til venstre. Også dette kan tyskerne. Skilting i god tid.
Og køen gikk senere og senere. På W.T. hørte jeg stemningen ble mer og mer amper. Trenger ikke kunne flytende tysk for å forstå det. Ei heller dansk eller nederlandsk, eller polsk og noen av de andre språkene som florerte på eteren. Jeg prøvde å rope på noen nordmenn, men som vanlig var det ingen å høre.
Til slutt sto det helt stille. Lenge. 30 minutter var gått. En time var gått. Etter to timer begynte det å røre på seg. Det gikk som et spenningsforløsende sus gjennom luften. ENDELIG!!! Også på W.T. hørtes det "suset".
Der dukket tunnelåpningen frem, - sakte men sikkert.

Det rullet og rullet. Noen ganger opp i 10 km/t, men for det meste under gangfart.
Og her kommet kluet. I en slik situasjon, - for all del, -

IKKE TENK PÅ ANNET ENN Å KOM DEG GJENNOM DENNE TUNNELEN!

All annen tankevirksomhet skaper bare prakk, bry og frustrasjon.
Hvorfor?
Min tanke føyk gjennom hodet i det jeg har 10 meter før tunnelåpningen:" Håper jeg ikke blir tissetrengt nå før jeg har kommet opp på andre siden. Og ble jeg det?

Det rant på i slikt et trykk man skal lete med lys og lykte etter.

I samme sekund som tanken hadde blitt "effektuert", kom behovet. Neste tanke, stopp bilen, hopp ut og ta en stråle på høre bakhjul. Hallo? Med trafikk rundt alle bauger, og med 500 mer eller mindre frustrerte sjåfører bak meg? Bare for en liten stråle?
NEI. Det er enklere måter å bli henrettet på enn av en grinete mobb. DEN sjansen tok jeg bare ikke. Men trur du det å hoppe i setet, synge så ørene flagrer, klipe seg selv i låret eller finne på noe annet som skulle dempe lysten til å kvitte seg med litt urin, hjalp?
Noup! Itte på vilkår, som Stomperud sier. Det eneste lille håp jeg hadde, var at trykket ikke skulle øke. Noup! Ikke det heller nei. Trykket ble lettet i en tom peanøttboks.


Det er ikke trafikksikkerhet på høyt plan. Hadde jeg ikke hatt den erfaringen "på baken", kunne dette ha gått GÆLI. Men tatt det i betraktning, samt det rolige tempo som hersket, gikk det over all forventning.
Boksen som sto på motorpanseret fikk en brå helomvending. Det ene bukselåret ble lirket ned. Så det andre ned til kanten på setet. DET var for lite. Derfor litt mer på venstre lår. Styre med venstre hånd for å kunne styrte innholdet i peanøttboksen, - …..hvor? På motor-"panseret" vel. Hvor ellers?
Hadde nå ikke SÅ god råd til å hive innholdet. ( DEN tanken slo meg i denne situasjonen. )
Boksen skiftet hand og ble lirket under setet, og huhhhhhhh, - for en lettelse. Nå hadde jeg vært så tissetrengt at jekslene hadde stått under vann. Nå var det øynene sin tur til å føle lettelsen. De ble tårefulle av takknemlighet for at blæra ikke protesterte og sendte urinen tilbake til kroppen. Det kunne ha blitt enda farligere.

Noen som har kjent disse trykkene på "pungen"?

Det ble kjørt svært varsomt de neste kilometerne.
Kan dere tenke dere hvilke tanker han fikk han som kom innpå samme A7 som meg, - like etter at man kommer opp av tunnelen? Han som så rett ned i hytta mi? Hvor jeg ennå satt med buksa på knea, og sprutrød av sjenanse for å være i den situasjon jeg nå engang var i ?
Ikke rart han gjorde en ring med den ene handa si. Heller ikke vanskelig å tenke seg hva han tenkte på. "Disse nordmennene, - disse nordmennene. De finner nå på det underligste i ei lastebilhytte. Fysjom, fysjom".

Men han var den eneste som fikk mistanke om at noe var, - eller hadde vært på fære. Ikke engang han som kom opp på min venstre side etter tunnelen hadde mistanke om noe eksepsjonelt.

Hadde det nå enda vært et standspor like ved innkjørselen til tunnelen, hadde jeg ikke måttet forsake en boks. Men skitt au, - hva gjør man ikke for helsas skyld?

Enden på denne seansen ble på parkplass Tötensen på A 261, der jeg leverte urinprøven.

Jeg var på vei ned til Düisburg hvor jeg leverte "resten av lasten".
Det rakk jeg ikke før dagen etter. Men jeg kan love at signalene fra de nedre etasjene ikke ble overprøvd fra denne dagen av. Mottoet ble: Heller en skvett for mye enn én for lite. Hvordan nå det skal tolkes.
Flemming

En bot er en bot er en….

24. mai 1983 ble jeg tissetrengt. Det var det året.
På tur til Køln. Inn på en av disse autobahn - rasteplassene. Det var SÅ akkurat at jeg greide å holde meg. Blinket inn, trillet opp mot bensinstasjonen der jeg viste det var toalett, på med handbrekket i samme sekund som bilen stoppet, spurtet ut, inn igjennom dørene, og der, - DER var redningen. Glidelåsen så hurtig ned at den nesten gikk varm, - fram med redskapen, - åååååå for en lettelse. Når man blir så trengende at det gjør vondt, da er det på tide å kvitte seg med avfallstoffet.
Når man er så trengende at jekslene står under vann, da er det helsefarlig. Dette var nummeret før helsefarlig.
Men jeg berget.
Lettelsen var enorm.
Helt til jeg kom ut igjen.
Der sto en politibil. Ved siden av mitt vogntog. Disse hvit/grønne bilene var ikke å ta feil av. Det lovet ikke godt.
Hadde jeg kunnet tysk, skulle jeg tatt dialogen på strak arm, men akk o ve. Hadde ikke engang tysk på folkeskolen. Var jo heldig som kunne litt engelsk.
Hendelsesforløpet skred frem omtrent som følger:

Han, det vil si han som var sjef. Han hadde med seg en lærling, og han skulle drilles.

Denne sjefen trakk skjermlua LITT lengre ned i panna, slik at jeg måtte bøye meg for å se han i øynene.
Det var vel den første feilen.

Jeg bøyde meg ikke. Han måtte løfte haka. Han kompenserte bevegelsen med å skru seteryggen litt lengre bakover slik at han nesten halvveis lå i bilen. Jeg dro på glisen.
Feil nummer to.

Skulle ha diverse papirer. Det ble mange etter hvert. Alle TIR-papirene, vognkort på bil og henger, kilometertellerkort, skriverskive, pass. Da han hadde rensket hele kofferten, og skulle ha mer, trakk jeg på skuldrene. Han ga seg ikke. Så jeg ga han kofferten med kart.
Feil nummer tre.

Da han oppdaget at det VAR bare kart i den, ble han litt rødere i kinnene. Enda rødere ble han da jeg dro på glisen for andre gang.
Feil nummer fire.

Da han ikke fikk mer, begynte han å forklare lærlingen hva de enkelte papirene var. Det tok tid. Lærlingen gløttet opp på meg med jevne mellomrom for å være forbredt på en eventuell eksplosjon. Den kom ikke. Men det kom flere glis. Jeg var så lykkelig over at smerten mellom beina hadde gitt seg, og at jeg ikke hadde tisset i buksa, så dette ble egentlig bare blåbær i forhold. Jeg stødde meg med rumpa mot framskjermen på bilen hans.
Feil nummer fem
.
I iver etter å få fektet meg bort fra bilen, datt kofferten ned i gulvet. Nå kom et kvalt humring. Men han hørte den.
Feil nummer seks
.
Ingen av disse uniformerte kom ut av bilen. Han bare åpnet døra, bikka kofferten og restene ut på asfalten. Nå var det flaks at det var opphold og sol, der og da. I det jeg skulle til å rydde opp, fikk jeg se han dro fram en blokk. Den var oppdelt i felter. Jeg fikk det feltet det sto 20 DM på. Boten kom ut av vinduet som et skudd, "Betal!!" Jeg forlangte "kvittung".
Feil nummer syv.

På norsk ble svaret som følger: "De får ALLTID kvittering av det tyske statspoliti." "Immer" kom som skutt ut av en kanon. Da de startet opp og kjørte forbi meg, kunne jeg ane et smil fra lærlingen, og et lite tildekket vink gjennom bakvinduet.
Så fortsatte turen min mot Køln. ETTER å ha blitt 20 DM fattigere.
Flemming

En liten historie om været.

At mange har opplevd mye vær er hevet over enhver tvil. At noen også har opplevd vær som har gjort inntrykk, er også hevet over enhver tvil.
Hvordan disse værsituasjonene oppleves kan sikkert diskuteres, men at de kan sette varige minner er det heller ingen tvil om.

Donner unt blitzen har vært et mye brukt tysk utrykk. Og denne lille historien er i fra Tyskland. Like over grensa fra Nederland bündesstrasse ved Nordhorn.

Vi var to biler i følge, jeg med min kone i passasjersetet og min den gang yngste sønn bak i køya. Vår følgesvenn i den andre bilen vi kjørte sammen med kan jeg ikke huske navnet på. Det var den gang en litt yngre kar en meg, fra midt i Østerdalen et sted.
En av få jeg har sett fått vannkopper i voksen alder. Og det så ille ut. Kunne sammenlignes med å bli skutt på med hagelgevær fra langt hold.

Nok om det, - vi kjørte sammen fra Frankrike, - hadde passert grensen fra Nederland / Tyskland og kommet kun få kilometer inn i Tyskland mens et regnvær av en annen verden hadde fulgt oss en stund, - da lynet slår ned like ved på andre siden av autobahn. Et lysglimt og en dertil tett fulgt megasmell oppsto, og i neste øyeblikk sto en busk på venstre siden av vegen i full fyr. I striregnet. Det i seg selv var ganske så selvmotsigende. Det var vanskelig å forstå at en busk kunne brenne med slik intensitet i et slikt regnvær.
Det hører med til samme historie at vidusviskerne gikk jo selvfølgelig under dette regnskyllet, men det ble jo lettere etter hvert. Da opplevde vår følgesvenn i den andre bilen at det ikke lot seg gjøre å slå av nevnte "redskap". De gikk ufortrødent videre i nesten en time. Man kan tenke seg hvor irriterende det ble etter hvert som frontruta ble tørr. Vi stoppa ved en rasteplass, - trakk ut sikringer for både de ene og det andre. Vindusviskerne gikk ufortrødent videre.
Det var da vi begynte å tru på julenissen.
Vi fortsatte mot Kiel. Helt uten noe om og mén stoppet de.

Som jeg alltid hevder, - det er mye mer mellom himmel og jord enn noe annet sted.
Flemming


Julerush.

18 tonn med møbler skal fordeles nedover Tyskland på forskjellige møbelsentre. Den ordinære søndagsferga til Kiel fra Oslo. Startet opp mandag morgen. Førte lossing to plasser i Hamburg. Lossingen gikk veldig greit, overraskende. Fortsatte mot Bremen. Dette var da man kjørte en bit av tysk riksvei retning mot Bremen. Fant losseplass, men ble for sein for lossing. Overnattet Bremen Brinkum.
Tirsdag opp tidlig. Bortkastet. Kom ikke før 09:oo. Losset 11:00. skulle så til Köln, Mannheim, Ulm og Augsburg.
Det ble etter hvert et sant mareritt å bli kvitt disse møblene.
I Ulm var det et møbelsenter som hadde 6 porter. Kun en av de portene kunne brukes, da alle de andre var sperret av varer. Gjett om det ble venting. Jeg var dessverre ikke den eneste som skulle levere.
Skulle være i Oberlenningen, like sør for Stuttgart, - å laste papir til Oslo, fredag kl. 07:00, presis.
På den tiden var jeg i Augsburg og losset de siste 1500 kilo møbler. Et par "Stau" hjalp veldig på humøret. Og i Tyskland kan de dette med kø. Da det tettet seg til for andre gang, passerte jeg avkjørselen til et av de mange spisestedene på autobahn. Tro det eller ei.
Jeg kjørte inn, parkerte, inn og bestilte mat, spiste denne og rakk en kopp kaffe, før jeg kjørte ut på motorveien igjen, - like bak den jeg forlot da jeg kjørte av.
Gjett hvor lykkelig jeg ble da jeg kom fram til lasteplass og fikk høre at lasset hadde dratt for tre timer siden, - med en annen bil.
Det var godt jeg hadde mye lesestoff i øverkøya. Det ble ei av mange helger på en parkplass. Denne gang ved Stuttgart.

Franske grensevakter.

21.juni 1983 skulle jeg krysse grensen mellom Tyskland og Frankrike. Denne grenseovergangen var like ved et dike, og jeg hadde aldri brukt denne før. Hele område var ukjent for meg, men såpass oversiktlig at orienteringsproblemer var der ikke. Problemet var en overfylt parkeringsplass. For ikke å forverre situasjonen for de som skulle videre, parkerte jeg slik at jeg ikke hindret noen i å komme forbi meg. Det medførte at jeg måtte parkere noen meter FØR jeg kom inn på selve parkeringsområde. Og på veggen ved skuret jeg parkerte sto det et PARKERING FORBUDT - skilt. Jeg ble sittende en stund i bilen for å se noen dra, men på den ene halvtimen jeg ventet, skjedde det ingenting. Jeg tok mine papirer, låste bilen, og gikk inn til tollerne. Jeg hadde ikke før lagt mappen på disken, før en uniformert betjent kom inn til skranken, sa noe til de på den andre siden, - på fransk, og vinket meg inn på et kontor. Der ble vi sittende et kvarters tid, da det trådde inn en mann i sivil. Han snakket brukbart engelsk, og begynte sin beretning om stedets historie, dets særtrekk og "vaner". Der i gården var det ikke vanlig å parkere der hvor det var forbudt å parkere. Og der i gården respekterte ALLE skiltingen på området.
Jeg åpnet munnen et par ganger, uten å få innpass i konversasjonen. Det ble notert personalia fra vognkort, pass og andre tilgjengelige kilder, samt at den uniformerte betjenten fant fram ei blokk som har den egenskap å bli gjenkjent over hele verden, uansett utforming. En kvitteringsblokk.
Da de var ferdig med sin dialog og ville overrekke meg denne seddel, syntes jeg det vart min tur til å si noe. Under sterk tvil så de spørrende på meg.

Jeg forsto at denne uniformerte herren hørte til på dette området, men -
"Hva bestiller du her i sivil? Hvilke oppgave har du på dette område?"

Det så ut som om det tok fyr i buksa hans. Han ble ildrød fra snippen og langt opp i hårfestet, eller det som var igjen av det. Med dirrende lepper, føk den venstre handa inn i inneromma, og jeg tenkte at nå skal han skyte meg. Men ut kom et skilt som var pent nok i seg selv, men som ikke sto i stil til eieren. Så brast han ut i nye tungetaler, og kunne deklamere i høye ordelag at det var HAN SOM VAR OMRÅDESJEF HER!! Mitt neste spørsmål kunne jeg ha latt være å stille, men jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg da jeg viste at bota måtte betales , - uansett.
"Uniformen hans, var den på rens?"
Hadde mannen stått i bare trusa hadde han skiftet nasjonalitet og blitt indianer, eller som de også ble kalt, rødhud.
Jeg torde ikke tenne en røyk i fare for eksplosjon. Den sivile skummet i munnvikene, stotret fram et eller annet på fransk mens han pekte med harmdirrende finger på døra jeg hadde kommet inn igjennom. Jeg forlot rommet uten å takke for meg. Hvem takker for å ha fått ei bot?
Forsøkte for andre gang å få gjort mitt ærend ved skranken. De uniformerte bak skranken som ikke hadde noe spesielt å gjøre, så på meg med noen rare blikk, hvisket i munnviken til hverandre, smilte, ga meg noen megetsigende blikk, ristet på hodet, humret igjen, og stemplet mine papirer. For meg virket det som jeg hadde gjort dem en tjeneste, i alle fall laget et lite show som de kunne more seg med en stund. Ut fra kontoret flommet den sivile, - det ble dørgende stilt i rommet, - føk ut igjennom ytterdøren, - mumlingen gjenoppsto, og betjenten som hadde geleidet meg inn på kontoret kom ut igjen bak glassveggen ved skranken. Der ble historie fortalt, dempet latter oppsto og noen tittet fram for å betrakte denne sjåføren som hadde laget dette oppstyret.
Jeg løftet hånden, takket for meg, og nesten samtlige vinket med hånden, smilte og ønsket meg god tur videre.
Ja ja, tenkte jeg. Man har ikke mer moro en man skaper selv. Bota har jeg enda,
- ubetalt.
Flemming

Fremmed land, fremmed språk.

Det er av unger og berusede personer man skal få det, har det blitt meg fortalt. En klisjé som nok har noe ved seg, i enkelte tilfelle.
På et par av mine turer i Europa var jeg så heldig å ha selskap med min familie. At det ble trangt i hytta, måtte bare aksepteres av alle. Desto triveligere var det når vi kunne ut og lufte oss sammen.
En av "lufteturene" var da vi sto på Pantin i Paris og ventet på lass. Scandia Express var lik resten av den franske befolkning, - blir det ikke i dag, blir det kanskje i morgen.
Vi var ikke alene. Flere nordmenn ventet på det samme som oss. Derfor måtte vi ta byen i øyesyn mens sjansen bød seg.
Vi ble med et norsk par som etter deres sigende, hadde vært her mange ganger før. Vi var jo ukjent i forhold.
Å forflytte seg i Paris trenger nødvendigvis ikke by på problemer når du er fotgjenger. Hvis du benytter deg av Metro´n.

Denne gang var det vår eldste barn som hadde fått mulighet til å bli med på biltur, og hun var storøyd fra da vi kom, til vi forlot byen. Ikke minst imponert over toget nedi jorda.
Vi ble sittende i ei vogn som faktisk var nesten tom, kun en person satt for seg selv. Han mer eller mindre duppet av, mest på grunn av synkende bakrus.
Da vi kom ramlende inn, våknet denne mannen litt om litt, dels fordi han hørte et språk han ikke kjente. Jeg ble sittende tvers over for denne personen, og det varte ikke mange minuttene før det kom muntlige henvendelser. Jeg som hadde problemer med min haltende tysk, kunne ikke mer enn et ord fransk. Det var ordet melk, men med så begrenset fransk ordforråd kom jeg ikke langt i denne situasjonen. Ei heller min kone.

I ren likegyldighet svarte jeg vedkommende på rent trøndersk. Denne så litt undrende på meg, fikk noen få rynker mellom øynene før en ny sekvens kom, like mye spørrende som bekreftende. Jeg fikk forståelsen av at denne mannen ikke ville meg eller noen av oss andre noe vondt, så jeg svarte igjen på min dialekt.
Hva som ble sagt til meg er meg fremdeles en gåte, men jeg kommenterte været, min trailer, hvor jeg kom i fra, om Paris generelt og slike trivielle ting. Og han durte på og stemte i med sitt, - på fransk.

Vår datters ansiktsuttrykk ble etter hvert verd sin vekt i gull. Hun virret med hodet mellom meg, sin mor og de andre tilstedeværende med munnen åpen og øynene på stilker. Etter flere forsøk greide hun å smette imellom vår franske venn og meg med kommentaren:
"Pappa, kan du fransk?"
"Nei, vennen min, - ikke et ord."
"Men du snakker jo med han?"
"Ja hvorfor skal jeg ikke det? Det er jo en trivelig mann."
"Jammen", stemmen til jenta ble en smule høyere, "hva sier han da?"
"Har ikke peiling, men er det så viktig da?"
Det var da hun ga opp, ristende vantro med hodet, men øyne som fortalte at et av hennes grunnleggende oppfatninger her i livet ikke stemte med det hun hadde lært, - nemlig at man må forstå hverandre for å holde en samtale i gang. Det måtte vel være første gang hun virkelig tvilte på sin fars fornuftige sanser.
Vi som hadde holdt denne "samtalen" i gang, blunket til hverandre, lente oss tilbake og avsluttet med et smil. Som om ingen ting hadde skjedd. Om han forsto meg, har jeg ikke den minste peiling på. Jeg skjønte i alle fall ikke et ord av hva han hadde sagt. Som takk for praten fikk han et par ti-franc av meg da vi steg av. Han strålte som ei sol, og vinket tilbake.
De tankefulle rynkene mellom øynene til vår datter satt lenge i, denne ettermiddagen.
Flemming

I klem.

Det å komme i klemme kan være ubehagelig på så mange vis.
Denne klemma kunne ha blitt ubehagelig, men snudde seg til det å få et helt annet syn på en noe spesiell gruppe mennesker.
Denne gruppen er de som kjører store sykler med fete bakhjul, som får vindusrutene til å sprekke, - i alle fall klirre. Noen av de liker jern, - enten for å dra seg opp i de store hastigheter, eller for å henge på seg som pynt.
Jeg var på vei opp fra Unna hvor jeg hadde lastet kjemikalier, - og nettopp hatt en "samtale" med BAG ´n. Hadde lovt å svinge innom Bremen Brinkum for å handle litt utstyr som kreves for å få lov å kjøre dette stoffet. Det var det mildt sagt lite med i denne bilen. Det var før denne gule bibelen som skal gjøre oss så forståelsesfull hvist vi er så uheldig å ligge på sida nedi en bekk, og stoffet renner ut. Da skal vi hente de bøttene…. nei skal ikke fleipe for mye, men jeg brukte motstoffet "Rent bondevett". Det hjalp i de fleste tilfelle, - i de dager.

Nok om det, like før autobahn utvidet seg til flere én to felts veg, kommer det et par av disse guttene rull… brummende opp på min venstre side, og legger seg like foran snuten på min bil.
"Det va da f…(y), tenkte jeg. Må dere SÅ nær meg? Ikke før tenkt tanken, der kommer det to til.
"Hva i h…(utti´heita) foregår nå", var neste tanke, samtidig som jeg begynner å tråle speilene. Jo da. Der ligger det jo hær´n fløtte meg, to bak meg og. Det var DA jeg begynte å svette. Både av økende temperament, - men også av frykt.

For nå ble de to foran helt borte. "HEI!!! HVA I H…(immelen) ..HOLDER DERE PÅ MED?

Da, - som ved et trylleslag forsvant all frykt, og jeg ble nesten redd meg selv hvor likegyldig, ufølsom og kynisk jeg plutselig ble. Greit gutter, vil dere leke, skal jeg være med, - på mine premisser.

Jeg slo på blinklyset til venstre, - lot de to på venstre side av meg få 30 sekunder, så la jeg meg over, - til venstre. Ennå var det bare to kjørebaner i denne retningen, så de hadde tre valg:
- enten slippe seg bakover,
- bli knust under hengeren,
- eller komme fremover.

De valgte det siste. I et hav av bannskap, trusler med nevene, og tuting. I denne manøveren ble det litt nervøs oppstyr på de to andre som lå der fremme, og det ble plutselig trangt med fire sykler foran meg. Nå ble det også et kjørefelt til, så nå lå jeg i midten av disse tre feltene. Og trafikken bak pressa på og begynte å sige fremover på BEGGE sidene. Enda hadde vi ikke slakket mer enn 10-15 km/t , så farten kunne ligge på 75-80.

Da begynte det å bli riktig så spennende. Gutta foran meg ble litt uenig, - det ble fektet med hender og sigarettglo-skura føk over frontruta. I ren refleks slo jeg på nødblinken, og la meg i kontrollert bevegelse midt på stripa mellom høyre og midterste felt. Så "guttene mine" skulle få bedre plass til "debrifing". For i samme sekund veiver den ene så mye med hendene, at det tok tak i styret til sidemann. DET holdt det på å gå riktig ille. Disse to holdt på å kjøre inn i hverandre, mens de to andre nesten glemte hvor de var, og var sekunder og millimeter fra å brase inn i trafikken i venstre felt.

For dere som har kjørt ei stund kan kanskje se for dere hvilke show jeg hadde like utenfor stuevinduet mitt. Planen deres med å bremse meg ned for å få meg inn på avkjørselen vi akkurat passerte, slo feil. Det ble heller en kamp om ikke å bli meiet ned av sine medtrafikanter, ti
Sist endret av brukar den Fre Nov 07, 2008 12:36, endret 7 ganger.
Motto: Le, det smitter!

Vennlig hilsen
Flemming
brukar
Lensmann
 
Innlegg: 1254
Registrert: Man Jan 16, 2006 11:43
Bosted: Skorgevik, 6390 Vestnes

Innlegg Rubber Duck » Man Mar 20, 2006 20:54

Utrolig gode og morsomme historier, Flemming! :D
Jaggu må du ha opplevd mye rart, og tålt mye dritt fra enda større drittsekker. Noe sier meg at man i dag slipper "lett" unna siden det er slutt på tollernes regimer nedover.

Setter stor pris på at du legger ut historiene dine her, regner med jeg IKKE er alene om å lese de med stor fryd og respekt, både for deg og for sjåføryrket! :tommel:
Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

http://www.facebook.com/bergli.truckstop
Brukerens avatar
Rubber Duck
Administrator
 
Innlegg: 11417
Registrert: Søn Aug 28, 2005 15:28
Bosted: Trondheim

Innlegg brukar » Tir Mar 21, 2006 10:53

Rubber Duck skrev:Utrolig gode og morsomme historier, Flemming! :D
Jaggu må du ha opplevd mye rart, og tålt mye dritt fra enda større drittsekker. Noe sier meg at man i dag slipper "lett" unna siden det er slutt på tollernes regimer nedover.

Setter stor pris på at du legger ut historiene dine her, regner med jeg IKKE er alene om å lese de med stor fryd og respekt, både for deg og for sjåføryrket! :tommel:


Jeg takker og bukker. Gleder mitt hjerte å se at andre kan ha en fornøyelse av "gamle" historier. Det beste med de er at de er helt sanne. Oppfordingen må være at dere skriver de ned før de (historiene) går i den beryktede glemmeboka. Så får jeg lese noen fortellinger, - jeg og. For ikke å glemme hvor berikende det er for forumet. :idea:
Flemming
Motto: Le, det smitter!

Vennlig hilsen
Flemming
brukar
Lensmann
 
Innlegg: 1254
Registrert: Man Jan 16, 2006 11:43
Bosted: Skorgevik, 6390 Vestnes

Innlegg Old Trucker » Tir Mar 21, 2006 16:44

Fine historier, livet bak rattet er ikke alltid en dans på roser, trevrtimot noe glorefisert. Men det er jo morro til tider og absolutt en livsstil man ikke helt vokser av seg.
Stå på og kjør forsiktig
The Old Trucker , har gjort sitt i asfaltlivet
Brukerens avatar
Old Trucker
Lærling
 
Innlegg: 106
Registrert: Lør Des 31, 2005 11:25
Bosted: Akershus/ Bjørkelangen

Innlegg topline164 » Tir Mar 21, 2006 20:11

Gøy å lese historiene. :) Er ikke ferdig enda, men holder på. Når det gjelder den historien om tunellen i Tyskland, så ville det vært enda verre hvis du kjørte personbil. Da kunne jo alle sett inn...
Brukerens avatar
topline164
- MODERATOR -
 
Innlegg: 2641
Registrert: Man Nov 07, 2005 22:35
Bosted: Bergen


Innlegg brukar » Ons Mar 22, 2006 15:45

topline164 skrev:Gøy å lese historiene. :) Er ikke ferdig enda, men holder på. Når det gjelder den historien om tunellen i Tyskland, så ville det vært enda verre hvis du kjørte personbil. Da kunne jo alle sett inn...


Det verste er vel at jeg ikke hadde tenkt tanken, - før nå. :cool: Det hadde vel vært coolt?

:pisse:
Hadde sikkert vært like greit å gjøre slik som denne karen. Takk for responsen uansett ;-)
Flemming
Motto: Le, det smitter!

Vennlig hilsen
Flemming
brukar
Lensmann
 
Innlegg: 1254
Registrert: Man Jan 16, 2006 11:43
Bosted: Skorgevik, 6390 Vestnes

Innlegg Tahoe » Ons Mar 22, 2006 18:15

for og være ærlig så er detta nesten det eneste jeg gidder å lese av historier og sånt (og bladet "trailer" da), det sier litt ;) tenkt å gi ut en bok eller noe ? hehe :flire:

dette er bra brukar, stå på !
Samma åssen lastebil det er, så lenge den er svensk og har V8'er !! ;)
Brukerens avatar
Tahoe
TV-kjendis
 
Innlegg: 741
Registrert: Lør Okt 29, 2005 19:29
Bosted: I lastebilen;) noen ganger i Aurskog

Innlegg topline164 » Ons Mar 22, 2006 20:01

Holder på å lese et skuespill av Ibsen på skolen... Kjempegøy... :sove:
Foretrekker heller dette :)
Brukerens avatar
topline164
- MODERATOR -
 
Innlegg: 2641
Registrert: Man Nov 07, 2005 22:35
Bosted: Bergen

Innlegg brukar » Ons Mar 22, 2006 22:02

Tahoe skrev:for og være ærlig så er detta nesten det eneste jeg gidder å lese av historier og sånt (og bladet "trailer" da), det sier litt ;) tenkt å gi ut en bok eller noe ? hehe :flire:

dette er bra brukar, stå på !


He he he, det faktum at disse uttalelsene kommer fra mennesker som kjenner til "bransjen" på godt og v...mindre godt, gjør at jeg her og nu sitter og rødmer. Og det er ikke i skam.
Det er også andre som har nevnt muligheten for å få slike "skriblerier" i bokform. Men for det første må det skrives litt flere ;-) historier, og korrekturlesning setningsoppbygning og rettskrivning må jeg vel ta litt mer på alvor.
DA kan det kanskje begynne å nærme seg bokform.Dere er nå i alle fall flinke til å holde tanken levende hos meg. Det er jeg takknemlig for.
Flemming
Motto: Le, det smitter!

Vennlig hilsen
Flemming
brukar
Lensmann
 
Innlegg: 1254
Registrert: Man Jan 16, 2006 11:43
Bosted: Skorgevik, 6390 Vestnes

Innlegg Doffen » Ons Mar 22, 2006 22:20

Finnes ikke noe som er bedre en historier fra det virkelige liv. Spesielt sjåførhistorier...som alle vet så finnes det mange orginaler blant sjåførene. Så det hadde vært fint om noen kunne ha skrevet ned historiene før de forsvinner.....
Doffen
Lærling
 
Innlegg: 255
Registrert: Man Mar 20, 2006 17:02
Bosted: Skedsmo


Innlegg Rubber Duck » Tor Mar 23, 2006 09:21

Føyer meg inn i rekkene her, du burde så absolutt skrive de ned i bokform, Flemming. Ikke bare er det gode historier, du er også veldig god til å skrive/formulere deg, noe som gjør det ekstra inspirerende å lese det du skriver. :D
Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

http://www.facebook.com/bergli.truckstop
Brukerens avatar
Rubber Duck
Administrator
 
Innlegg: 11417
Registrert: Søn Aug 28, 2005 15:28
Bosted: Trondheim

Innlegg Adriver » Fre Mar 24, 2006 02:22

Jeg vet det er en slik bok under arbeid fra en som har skrevet en del tidligere og som har 30 år bak rattet. Alt er ordnet med forlegger og det hele etter det han har fortalt meg. Jeg gleder meg alerede for jeg har lest litt av det han har skrevet tidligere.
Adriver mob: 95236777
Adriver
Langtransportsjåfør
 
Innlegg: 891
Registrert: Man Okt 17, 2005 17:53
Bosted: Stokke

Innlegg Stuttjukken » Lør Mar 25, 2006 16:03

Ein her inne på forumet (birgerro) skreiv ei bok om livet på vegen for ein del år sidan. Det er på tide med ei ny bok, og den trur eg de skal skriva i tida framover, Flemming. Interessant lesnad, så kom med meir etterkvart.
Stuttjukken
- på norske vegar -
 
Innlegg: 4821
Registrert: Fre Des 09, 2005 20:01
Bosted: Arna, Bergen.

Innlegg brukar » Lør Mar 25, 2006 17:42

Stuttjukken skrev:Ein her inne på forumet (birgerro) skreiv ei bok om livet på vegen for ein del år sidan. Det er på tide med ei ny bok, og den trur eg de skal skriva i tida framover, Flemming. Interessant lesnad, så kom med meir etterkvart.


Takker for tilliten. Har sett han ( birgerro ?) du nevner i forskjellige forum, trur han til og med var i T.I.A. noenlunde på samme tid som meg.
Joda, for de som interesserer seg for historia, - og det gjør nok de fleste etter som årene siger på, - kan det være trygt å ha "historien" nedskrevet. Har nå ikke den helt store selvtilliten til å utgi noe bok, men den kan nå kommesigende.
"Oppbacking" har nå alltid vært en viktig ingediens i så måte. Time will show blir det vel på utenlandsk. :mrgreen:
Flemming
Motto: Le, det smitter!

Vennlig hilsen
Flemming
brukar
Lensmann
 
Innlegg: 1254
Registrert: Man Jan 16, 2006 11:43
Bosted: Skorgevik, 6390 Vestnes

Innlegg Stuttjukken » Søn Mar 26, 2006 14:32

Det veit me, Brukar, men som kjent er det slik at den som ventar på noko godt..................og me ventar gjerne på dette. Ta den tida de treng, både til at tanken kan mognast, og til skrivinga i etterkant.
Stuttjukken
- på norske vegar -
 
Innlegg: 4821
Registrert: Fre Des 09, 2005 20:01
Bosted: Arna, Bergen.

Neste

Gå til Livet på veien - sjåføryrket

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest